NIF består i dag av to linjer, noe som er et resultat av en historisk utvikling: NIF-linjen og særforbundslinjen. Dette er en organisering som kan fremstå som kompleks, blant annet fordi den bygger på to grunnleggende forskjellige tilnærminger til idretten: et breddeidrettslig og et toppidrettslig perspektiv.
Rapportens utgangspunkt er idrettsledernes syn på om dagens organisering er optimal med tanke på oppgavene som skal løses.
Holdninger
Rapporten viser at utfordringene i NIF i stor grad er knyttet til holdninger og syn – og i mindre grad avspeiles på det praktiske planet.
- Utfordringene handler derfor vel så mye om politikk, makt og innflytelse, og en løsning på utfordringen i norsk idrett vil forutsette en rekke mer grunnleggende politiske grep som går ut over dagens rolle-, arbeids- og ansvarsdeling. Organisatorisk omstrukturering vil neppe kunne løse alle hovedutfordringene, sier Segaard.
Konkrete tiltak
Likevel – og til tross for denne konklusjonen – peker rapporten på noen konkrete tiltak som kan bidra til å løse noen av utfordringene NIF støter på i det daglige arbeidet.
- Tiltak som for eksempel faste epostadresser til alle politiske og administrative ledere i NIF vil bidra til å forbedre kommunikasjonen på tvers i organisasjonen. Dette vil også kunne sikre og forbedre kontinuitet ved lederskifte, påpeker Segaard.
Rapporten bygger på en spørreundersøkelse rettet mot alle politiske og administrative ledere i særforbund og idrettskretser, samt politiske ledere i særkretsene. Rolle- og arbeidsdelingen mellom disse tre organisasjonsleddene er blitt evaluert ved blant annet å sette søkelys på idrettsledernes bruk av kommunikasjonsverktøy. Segaard har undersøkt ledernes syn på samarbeidet og rolle- og arbeidsdelingen innen spesifikke arbeidsområder. I tillegg er idrettsledernes holdninger til ulike normative og faktaorienterte utsagn vedrørende NIF som idrettsorganisasjon analysert.
Praktisk samarbeid
Lederne er generelt tilfredse med ansvarsfordelingen innenfor konkrete arbeidsområder. Samtidig kan denne tilfredsheten synes i større grad å være knyttet til hvordan samarbeidet i praksis fungerer, enn til hvordan rolle- og arbeidsdelingen faktisk er. Dette gjelder både for idrettskrets-, særkrets- og særforbundsrepresentanter.
I de tilfellene der et flertall er misfornøyd med ansvarsfordelingen eller samarbeidsrelasjonene innen spesifikke arbeidsområder, kan det i stor grad ses i lys av det institusjonelle skillet mellom NIF-linjen og særforbundslinjen. Når det gjelder rolle- og arbeidsdelingen spesielt, kan misnøyen i stor utstrekning forklares med de involverte aktørenes ulike politiske, idrettslige og økonomiske interesser.
