En sentral konklusjon i boka «American Grace» (2010) av Putnam og Campbell er at religiøse er «snillere»; ut fra sine studier i USA argumenterer forfatterne med at religion styrker sosial integrasjon og evnen til å løse kollektive problemer både i grupper, lokalsamfunn og storsamfunn.
I en ny rapport har forsker Dag Wollebæk gått Putnam og Campbells resonnement nærmere etter i sømmene.
Generaliserbarhet og norsk kontekst
Wollebæk tar i rapporten utgangspunkt i liknende datakilder som Campbell og Putnam, og studerer på dette grunnlaget sammenhenger mellom mål på religiøsitet og indikatorer som Putnam og Campbell inkluderer i sin forståelse av å være «snill». Hovedformålet med studien er todelt:
- Gjennom bruk av data fra mange ulike land blir det sett på om Putnam og Campbells funn er generaliserbare til kontekster utenfor USA.
- I tillegg kastes det lys over sammenhengen mellom religiøsitet og sosial kapital i norsk sammenheng. Er religiøse personer mer tillitsfulle og mer engasjerte i et lite religiøst land som Norge?
Sår tvil
Studien tar for seg et mer begrenset sett av indikatorer enn Putnam og Campbell, og Wollebæk understreker at resultatene ikke kan tolkes som en helhetlig vurdering av religionens bidrag til samfunnet eller av sekulariseringens konsekvenser.
På de indikatorene som har blitt undersøkt, har imidlertid resultatene sådd tvil ikke bare om hvorvidt funnene er overførbare, men også om hvor godt de stemmer for USAs del. Wollebæk finner blant annet at religiøs frivillighet og brede religiøst baserte sosiale nettverk i USA først og fremst er forbundet med tillit til trosfeller og dypt religiøse. Tilliten til folk i sin alminnelighet synes imidlertid å være mindre blant de religiøse enn de ikke-religiøse.
Lite forskjell i tillitsnivå
Analysene bekrefter at religiøst baserte nettverk mobiliserer til annen frivillig innsats enn den religiøst relaterte, men også medlemmer av kulturforeninger, idrettslag og fagforeninger har større tilbøyelighet til å delta i andre sammenhenger. De som har brede sosiale nettverk er mer aktive, enten nettverkene er religiøst forankret eller ikke.
Når det gjelder tillitsnivå, finner Wollebæk at det i Norge praktisk talt ikke er forskjeller mellom troende og ikke-troende eller mellom de som aktivt deltar i religiøse seremonier og organisasjoner og de som aldri viser seg i et gudshus. Medlemmer av minoritetstrossamfunn uttrykker imidlertid lavere generalisert tillit enn protestanter og ikke-medlemmer.
Ut fra analysene konkluderer dermed Wollebæk med at det er vanskelig å finne støtte for Putnam og Campbells argument om at «religiøse mennesker er snillere». I Europa er tendensen heller at sterkt religiøse samfunn er mindre tillitsfulle enn mer sekulære samfunn, noe som ser ut til å skyldes historiske og kulturelle forhold. Dette motsier at tillit, engasjement og relativt svak religiøsitet er inkompatible størrelser.
