Røde Kors er Norges største humanitære organisasjon, med ansvar for en lang rekke sosiale tjenester og beredskaps og bistandsaktiviteter i inn- og utland. I dag har organisasjonen over 130 000 medlemmer, og en rekke aktiviteter har kommet til gjennom årenes løp. Slik har det ikke alltid vært.
I boken «Med rett til å hjelpe» tar historiker Eldrid Mageli leseren med på en reise gjennom organisasjonens historie i Norge. Ved hjelp av utdrag fra omfattende skriftlige kilder og et imponerende fotoarkiv, viser hun hvordan Røde Kors utviklet seg fra å være en ubetydelig avlegger av en internasjonal organisasjon på 1800-tallet til å bli en sentral aktør i det norske velferdssamfunnet.
Reformvilje og økonomi nøkkel til overlevelse og vekst
Ikke alle av organisasjonens nasjonalforeninger er like aktive som den norske, forteller Mageli. Hun peker på tre hovedårsaker til at Røde Kors har nådd den statusen de har i Norge i dag.
- Det at organisasjonen er en del av en internasjonal bevegelse med en klar verdiplattform gir næring til engasjement både lokalt og internasjonalt.
Men en slik ideologisk grunnvoll er ikke tilstrekkelig for å forklare utviklingen til Norges Røde Kors, som forfatteren mener er atypisk på flere måter.
- Norges Røde Kors har overlevd fordi organisasjonen har hatt en usedvanlig evne til å modernisere virksomheten og har funnet gode inntektsmuligheter, sier Mageli.
I boken finner leseren mange eksempler på veiskiller gjennom historien der organisasjonen har evnet å tenke nytt om sin virksomhet, f.eks. i etterkrigstiden, da velferdsstaten tok over mange av Røde Kors’ oppgaver innen helse -og velferd. Dette førte til jakt på nye saker og arbeidsområder. Forfatteren forklarer også hvordan endringer i folks holdninger til frivillighet har vært en utfordring, og førte til en omfattende moderniseringsprosess på 1980 tallet:
- I tiårene etter 1960 begynte de store, landsdekkende folkebevegelsene å tape terreng. Frivillighetens natur endret seg: Mange ønsket å delta i en humanitær aktivitet, men ble mindre interessert i å påta seg tillitsverv i en organisasjon. En tidligere vugge-til-grav-lojalitet til foreninger ble nå erstattet av enwhat’s in it for me- tilnærming til foreningsaktivitet og medlemskap.
Ledelsen var nødt til å røske opp i en utdatert organisering for å tilpasse seg nye tider, forteller Mageli. En viktig del av reformen var å øke andelen ansatte i organisasjonen:
- På denne måten legger Røde Kors til rette for rekruttering til spesifikke aktiviteter. Slik kan yngre generasjoner frivillige lettere oppnå sitt ønske om å gi sitt bidrag på ett eller to felt, noen timer en eller to ganger i uka, f.eks som leksehjelp, flyktningguide, besøksvenn eller Ferie for alle, uten at de må forplikte seg til driften av en lokalforening.
Ifølge Mageli ville ikke denne typen profesjonalisering vært mulig uten god økonomi. Et svært viktig inntektsgrunnlag kom med spilleautomatene.
- På 80-tallet ble de mekaniske myntinnkastautomatene gradvis erstattet av elektroniske spilleautomater, som ga svært stor fortjeneste frem til de ble forbudt av myndighetene i 2007.
Selv om de frie midlene i dag er redusert, har organisasjonen flere ben å stå på, både som innsamlings- og bistandsorganisasjon, som leverandør av ideelle velferdstjenester og gjennom deres beredskaps- og redningsarbeid.
Nye utfordringer for gammel traver
Selv om Norges Røde Kors står sterkt i dagens norske samfunn, mener Mageli at organisasjonen går inn i sitt 150. år med nye utfordringer i møte.
Trenden med at det er flere ansatte som står for administrasjon og drift, og færre frivillige som drifter organisasjonen lokalt, trekker hun frem som en av dem:
- Ulempen ved en løsere kobling mellom frivillige og selve organisasjonsdriften er at frivillige i praksis får mindre mulighet til å definere hvordan organisasjonen skal utføre aktivitetene- dette blir i større grad ivaretatt av de ansatte. Det er en utfordring å finne balansepunktet mellom det å være en profesjonell tilrettelegger, og gi handlingsrom til frivillige. Det er tross alt de som er grunnfjellet i Røde Kors, sier Mageli.
En lignende utfordring finnes ifølge Mageli også internasjonalt.
- Arbeidet med å bygge opp lokale Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger er viktig, slik at man kan gi nødhjelp lokalt når krisen rammer, istedenfor å sende delegater over halve kloden. Å sørge for lokal tilgjengelig kunnskap, vil minske behovet for utenlandsk nødhjelp.
Videre mener forfatteren at det i arbeidet med å rekruttere nye generasjoner frivillige er viktig for organisasjonen å definere hvem de er og hvem de er til for.
- I dag kan Norges Røde Kors fremstå til forveksling lik mange andre humanitære organisasjoner, som tilbyr en meny av aktiviteter nye frivillige kan velge blant, sier Mageli.
- Men Røde Kors’ etablering, dens internasjonale mandat og nære bånd til stater, bl.a. gjennom forankringen i Genève-konvensjonen, gjør at de utgjør en kategori i seg selv i det store mangfoldet av frivillige organisasjoner. Å minne verden om at organisasjonen har dette spesielle mandatet- med en rett til å hjelpe- er en viktig oppgave for organisasjonen- nasjonalt og internasjonalt.
Les mer og bestill boken her (pax.no)
