Kunsten å ta imot hjelp

Denne kronikken stod først på trykk i Kommunal Rapport.

En sigarettsneip i en solvarm augustskog, underkjølt regn på en kraftledning, en desperat elev med avsagd hagle i en skolegård.

I den akutte fasen av en alvorlig hendelse eller naturkatastrofe er det politiets ansvar å redde liv. Men i alle timene og dagene som kommer etterpå, er det kommunen som har ansvar for innbyggernes trygghet og sikkerhet.

Ved store ulykker er dette et ansvar de færreste kommuner har ressurser til å bære alene - og det trenger de heller ikke. I Norge er beredskap organisert som et samvirke, med frivillige organisasjoner i første linje.

Etter skredet i Gjerdrum i romjulen, var frivillige fra Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Norges Redningshunder og Sanitetsforeningen på plass etter kort tid. De hjalp til i redningsarbeidet, med evakuering og med å ta vare på innbyggere som hadde mistet hjemmene sine.

Identifisering av tilgjengelige ressurser og koordinering av relevante aktører er et kjerneelement i kommunal beredskapsplanlegging, tydelig formulert i Forskrift om kommunal beredskap. Der heter det for eksempel at kommunen må etablere en oversikt over «hvilke ressurser kommunen selv har til rådighet og hvilke ressurser som er tilgjengelige hos andre aktører ved uønskede hendelser».

Videre heter det at kommunen på forhånd bør «inngå avtaler med relevante aktører om bistand under kriser».

Det er mange gode grunner for kommunen til å regne frivillige organisasjoner som «relevante aktører». Beredskapsfrivillige er trent i redningsarbeid, de har nødvendig utstyr, kjennskap til nærmiljøet, kunnskap om vær og vind og topografi, og de kan ofte trekke på frivillige ressurser utover egne lokallag.

I tillegg er frivillige fleksible, og de er vant til å snu seg raskt. De håndterer flom, skred, skogbrann, savnede personer, skipsforlis, terror, sosial uro, store ulykker. Under koronaepidemien har frivillige fra Røde Kors og Norsk Folkehjelp dirigert testkøer, kjørt ambulanse og hjulpet til med prøvetaking.

Mange kommuner har tatt innover seg at frivillige er «relevante aktører» i kommunal beredskap. Men skal en tro den årlige undersøkelsen fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, er det fremdeles en del kommuner som kunne bedret beredskapen sin dersom de hadde sett seg rundt og fått øye på de frivillige mannskapene som sto og vinket.

En knapp halvpart av landets kommuner har ingen form for samarbeid med frivillige i beredskapsplanleggingen. De spør dem ikke om råd i risikovurderinger, inkluderer dem ikke som ressurs i beredskapsplanen og har dem ikke med på øvelser.

Det betyr ikke at kommunen blir stående alene dersom ulykken skulle ramme. Men det betyr at kommunen ikke vet hvilken hjelp de kan få. Derfor må de kanskje unødvendig oppskalere egne beredskapsressurser for å være på den sikre siden. Eller de føler seg mer utrygge på om de vil klare å håndtere en flom, et snøskred eller et strømbrudd enn det er grunn til.

Det betyr også at når ulykken rammer, vet ikke kommunen hvem de kan ringe, og vitale ressurser blir kanskje stående ubrukt. Ikke å involvere frivillige organisasjoner i beredskapsplanleggingen betyr også at dersom de frivillige varsles eller dukker opp på eget initiativ, finnes det ikke et etablert system for hva de skal settes til. Koordineringen av arbeidsoppgaver må i så fall gjøres der og da.

Hvorfor er mange kommuner tilbakeholdne med å involvere frivillige i sin beredskapsplanlegging? En åpenbar utfordring er at det krever både ressurser og kompetanse å kunne ta imot hjelp. Kommunene må vite hva de trenger hjelp til, hvem som kan tilby hjelpen, og de må sette av tid til å koordinere alle aktørene som har hjelp å tilby.

I kommuner med én beredskapskoordinator i en 20-prosentstilling kan det være vanskelig å finne tiden som trengs.

Mange kommuner er dessuten overveldet av en stor koordineringsbyrde. Sett under ett, er kommunen pålagt å koordinere seg med mange (alle) aktører i lokalsamfunnet på ulike felter, og fordi koordinering krever innsats, oppleves kravet til samarbeid med eksterne aktører i noen tilfeller mer som en belastning enn som en ressurs.

Noen kommuner strever også med å stole på at de frivillige vil dukke opp når det virkelig gjelder. Fordi kommunen har et lovpålagt ansvar for å ta vare på innbyggerne sine, kan det føles tryggere å lene seg på egne ressurser.

For de frivillige er det tross alt frivillig å stille, men kommunen må vite helt sikkert at de får hjelp. Erfaringer fra ulykker og katastrofer i Kommune-Norge, viser imidlertid at engstelsen for å bli latt i stikken er grunnløs. Beredskapsfrivillige stiller, også når kommunen glemmer å be om det. De har blitt frivillige fordi de ønsker å hjelpe til, men beredskapen blir bedre dersom de vet hvor de trengs og hva de er forventet å gjøre.

Så kommuner, hvis dere veier det dere får ved å inkludere frivillige i beredskapsplanleggingen mot hva det koster å involvere dem, har dere ikke råd til å la være - med tanke på innbyggernes trygghet og sikkerhet.