En omfattende vekst i antall irregulære migranter, kombinert med en styrket politisk regulering av innvandringen i flere land, har medført økning i antall henvendelser til trossamfunn fra flyktninger og asylsøkere som håper å unngå arrestasjon og utsendelse.
Boken “Sanctuary Practices in International Perspectives. Migration, Citizenship and Social Movements” er første den i sitt slag og drøfter blant annet prinsipielle dilemmaer som hvorvidt kirkeasylene underminerer asylinstituttet og nasjonalstaters innvandringspolitikk, eller om de kan ha en supplerende og utfyllende rolle i en rettsstat. Den inneholder bidrag fra USA, Canada, Japan og flere Europeiske land. Sivilsamfunnsforsker Jill Loga bidrar i et kapittel som sammenligner de nordiske landene, med tittelen Holy territories and hospitality: Nordic exceptionality and national differences of sanctuary incidents.
Asylets historisk grunnlag i Norden
Kirkeasyl som praksis i moderne tid har variert i Norden. Det første tilfellet skjedde i Danmark sent på 1980-tallet. Bruken har siden vært sporadisk i Sverige, Danmark og Finland, men i visse anledninger har kirkeasylene likevel fått rollen som politiske aktører, eller eventuelt redskap, i betente innvandringsdebatter. I Norge var det på et tidspunkt på 90-tallet omkring 650 asylanter i kirkeasyl.
- Utbredelsen var mer omfattende i Norge og tok form av en politisk bevegelse med et bredt spekter av aktører innen trossamfunnene, frivillige organisasjoner, lokale ildsjeler, helsearbeidere, jurister og medier, sier Loga.
Kapitlet om Norden belyser først det juridiske grunnlaget for religiøst fundert flyktningeasyl i et historisk perspektiv. Fra 1100-tallet og frem til reformasjonen var kirkeasylet hjemlet både i det verdslige og geistlige lovverk i Norden. Ordningen var gjensidig respektert i de to konkurrerende maktsystemene og handlet om nødvendigheten av å kunne søke tilflukt i det ene regimet dersom man ble forfulgt i det andre. Etter at kirken ble underlagt kongen i 1537 i Danmark-Norge har ordningen vært uten formell hjemmel i lovverket. Den moderne bruken hviler dermed på sedvane.
Asylon versus asylos
I lys av sedvane drøftes ulike begrunnelser for det moderne kirkeasylet i Norden. Det skilles blant annet mellom begrepene ‘asylon’ (et område) og ‘asylos’ (en moralsk handling eller handlende personer).
- Det første begrepet refererer til en teologisk begrunnelse om kirkerommets hellighet. Det viser altså til en ex-territoriell forståelse av et område som ikke omfattes av et lands jurisdiksjon. Ettersom en slik forståelse mangler en forankring i dagens lovverk, vil argumentet kun få gyldighet i overført betydning og i lys av religionsfriheten og respekt for religionsvesenets autonomi, utdyper Loga.
- Det andre argumentet handler om en moralsk overbevisning om å skulle utvise gjestfrihet og hjelpe mennesker i nød. Dette omfatter kirkerommets forvaltere, men kan også involvere andre frivillige aktører som bidrar med å hjelpe flyktninger.
- I de Nordiske landene har ulike begrunnelsene vært fremlagt. Så selv om det finnes et relativt likt juridisk og moralsk grunnlag for kirkeasylet i Norden kan ulike begrunnelser medvirke til variasjonene i praksisen, sier forskeren.
