Jo mer som kreves av innsats og jo mer formelt engasjementet er, jo mindre er deltakelsen.
Dette finner forskere i en ny rapport som oppsummerer forskningen om sivilsamfunn og integrering i Norge. I forskningslitteraturen finner forskerne flere barrierer for deltakelse og forslag til ulike tiltak for å øke innvandreres deltakelse i frivilligheten.
– Det er blant annet relevant å undersøke potensialet frivillige organisasjoner kan ha når det gjelder språkopplæring, og da også forinnvandrere som ikke har rett på språkopplæring fra det offentlige. I tillegg er det viktig å se på ulike muligheter for å redusere kostnader knyttet til deltakelse, sier NORCE-forsker Astrid Espegren.
Rapporten er utarbeidet av tre forskere fra NORCE, gjennom Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor. Den er laget på oppdrag for Kunnskapsdepartementet, som leder arbeidet med regjeringens strategi for å styrke sivilsamfunnets rolle på integreringsfeltet.
Kan gå glipp av viktig informasjon
For en person som er ny i landet kan frivillig arbeid gi tilgang til kunnskap, arbeidserfaring og sosiale nettverk. Manglende sosiale nettverk kan begrense tilgang til viktig informasjon. Dette har vi sett eksempler på under covid-19 pandemien. Det ble tydelig for myndighetene at smittevernstiltakene ikke var målrettet nok da det viste seg at noen grupper av innvandrere var overrepresentert blant smittede og syke med covid-19.
IMDi (Integrerings- og mangfoldsdirektoratet) utlyste av den grunn tilskuddsmidler til frivillige organisasjoner og innvandrerorganisasjoner over hele landet for å styrke og målrette informasjonsformidlingen til spesielle grupper av innvandrerbefolkningen. Frivillige organisasjoner har kunnskap om lokale utfordringer og kan tilpasse informasjon og tiltak til de ulike gruppenes behov.
Disse erfaringene fra myndighetenes samarbeid med frivillige vil være viktig i beredskapsplanlegging for fremtidige utfordrende situasjoner.
– Dette viser at man gjennom bruk av offentlige tilskuddsordninger kan skape nettverk mellom organisasjoner og arenaer for dialog, sier Espegren.
Varierer mellom grupper
Forskerne finner at innvandrernes frivillige engasjement varierer med landbakgrunn. Det er særlig personer med bakgrunn fra Polen som har lav deltakelse. Kvinner, lavt utdannede, eldre og de som behersker norsk dårlig, har også en lavere sannsynlighet for å delta som frivillig.
Når det gjelder barn av innvandrere og deres organisasjonsdeltakelse tyder forskningen på at det er større forskjeller blant unge med innvandrerbakgrunn enn i majoritetsbefolkningen. Men det kommer også an på hvilken verdensdel foreldrene har innvandret fra. Ungdom med foreldre fra Øst-Europa og Asia har lavere deltakelse enn annen ungdom, mens ungdom med foreldre fra Afrika deltar minst like ofte som ungdom uten innvandrerbakgrunn.
– Variasjonen i deltakelse sier mye om hvor heterogen innvandrergruppen er. I tillegg er det viktig å påpeke at lavere deltakelse i sivilsamfunnet også henger sammen med lavere sosioøkonomisk status, forteller Espegren.
Sosiale møtesteder
Frivillige organisasjoner er viktige arenaer for integrering og samfunnsdeltakelse, både for befolkningen generelt og for innvandrere spesielt. En sentral funksjon for frivillige organisasjoner er å være sosiale møtesteder hvor mennesker kan bli integrert i sosiale fellesskap lokalt, og dermed i samfunnet mer generelt. Innvandrere kan for eksempel skape seg et bredere sosialt nettverk og få praktisert det norske språket gjennom deltakelse i organisasjoner.
– Slike sosiale møtesteder og den tillits- og nettverksbyggingen som kan oppstå i frivillige organisasjoner kan derfor hevdes å ha en sosialt integrerende funksjon og fungere som et «sosialt lim» som både er til individets og samfunnets beste, sier Espegren.
Utfyller hverandre
Offentlige myndigheter har de siste årene hatt et økende fokus på involvering av sivilsamfunnet på integreringsfeltet. På et statlig nivå er det blant annet et ønske om at kommunene i større grad skal samarbeide med både frivillige aktører, sosiale entreprenører og kommersielle aktører i introduksjonsprogrammet.
I kunnskapsoppsummeringen trekkes det også fram tre ulike perioder som på ulike måter viser hvordan frivillige aktører kan komplimentere det offentlige med effektiv mobilisering, utfyllende tiltak og lokal kunnskap. De tre periodene er utvidelsen av EU i 2004 og den påfølgende økningen av arbeidsinnvandrere til Norge, flyktningestrømmen i 2015-16 og covid-19 pandemien i 2020-21.
– En gjennomgående anbefaling i kunnskapslitteraturen når det gjelder samarbeid mellom ulike aktører på integreringsfeltet, handler om offentlig koordinering og initiering av møteplasser. Dette er særlig viktig når det er mange ulike aktører som jobber med samme målgruppe. I tillegg er erfaringene og kunnskapen fra de tre atypiske periodene som trekkes fram i rapporten viktige for fremtidig beredskapsplanlegging, sier Espegren.
Med sine egne
Når innvandrere engasjerer seg, er det gjerne i fellesskap og organisasjoner knyttet til kultur og religion. Engasjementet og organisasjonene er ofte mindre formaliserte og har færre bånd til lokale myndigheter og lokalt organisasjonsliv. Mange deltar i slike fellesskap for å dele kultur og å etablere og vedlikeholde sosiale nettverk med andre med lignende bakgrunn, noe som er spesielt viktig for nye innvandrere i Norge. Dette kan også tjene som plattform for overskridende kontakt med og integrering i storsamfunnet etter hvert.
NORCE-forskerne oppfordrer i rapporten til at det iverksettes tiltak for å øke bevisstheten i minoritetsorganisasjoner om den rollen de kan spille som brobyggere mellom ulike aktører i lokalsamfunnet og som et springbrett for videre integrering i samfunnet.
– Formelle koblinger til øvrig foreningsliv og til lokale myndigheter vil kunne styrke deres potensiale til å bidra i utviklingen av det lokalsamfunnet de er en del av.
Forventninger til sosiale entreprenører
Sosiale entreprenører arbeider ofte med å utvikle og utføre tjenester som offentlig sektor har ansvar for, gjerne for en type utsatt eller marginalisert gruppe, som for eksempel ulike grupper av innvandrere.
– Det er i offentlige utredninger og strategier en forventning til at sosiale entreprenører kan bidra med innovative løsninger, og at de særlig kan bidra til arbeidsmarkedsintegrering for innvandrere og flyktninger som står langt fra arbeidslivet. Sosiale entreprenører selv sier at de kan bidra med kompetanseheving og empowerment. Flere studier viser at det er behov for å utvikle metoder for å kunne måle slike kvaliteter, avslutter Espegren.
Klikk her for å lese rapporten Sivilsamfunn og integrering. En kunnskapsoppsummering.
