Bjørn Stærk stiller viktige spørsmål om samfunnsforskningen generelt og forskningen på sosial kapital spesielt i Aftenposten 4. mars. Vi deler Stærks syn på behovet for utviklingen av mer sofistikerte verktøy for å måle tillit og sosial kapital i moderne samfunn. Vi er også enige i at det som framfor alt setter sosial kapital under press i Norge i dag, er økende kulturell heterogenitet og risiko for etnisk segregering.
Vi undrer oss derfor litt over av at Stærk framstiller boka ”Sosial kapital i Norge” som idylliserende med hensyn til integreringsproblematikken. I boka diskuterer vi tvert imot hvordan etnisk mangfold gjør det vanskeligere å bevare tilliten mellom mennesker. Vi viser til hvordan ulike normsystemer og oppfatninger om forfordeling, urettferdighet og diskriminering kan uthule følelsen av en felles skjebne som tilliten på tvers av ulike grupper baseres på, og viser til empiriske studier som underbygger dette. Vi framhever videre karikaturstriden som et eksempel på mistro mellom majoritet og minoritet(er). I flere av kapitlene er innvandring og etnisk mangfold tema. Ingen av dem presenterer noen solskinnshistorie, men de er skrevet av ulike forskere med ulik tilnærming til temaet.
Guro Ødegårds kapittel viser at overskridende bånd mellom majoritet og minoriteter ikke har skapt seg selv på Veitvet i Groruddalen. Hun argumenterer for at lokale myndigheter gjennom tiltak og institusjonsbygging kan bidra til å bygge bro mellom ulike nettverk. Kapitlet til Strømsnes og Ivarsflaten viser på sin side at bydeler i de norske storbyene som har høy innvandrerandel, har lavere tillitsnivå.
Men i Strømsnes og Ivarsflatens konklusjon tas det forbehold: Disse bydelene er samtidig preget av sosial ulikhet og dataene som til nå er tilgjengelige er samlet inn bare på ett tidspunkt. Det er derfor vanskelig å skille effektene av sosial og etnisk ulikhet fra hverandre. Vi skjønner at det kan virke utilfredsstillende at man per ikke i dag kan gi entydige svar på hvordan sosial og etnisk ulikhet virker hver for seg og i kombinasjon, men dette er et forskningsspørsmål som forutsetter studier som følger lokalsamfunn over tid, slik at vi kan se om og eventuelt hvordan endringer i sosial og etnisk sammensetning slår ulikt ut.
Vi oppfatter nettopp dette som et av de mest sentrale spørsmålene i samfunnsforskningen i dag. Til høsten setter vi derfor i gang et slikt prosjekt, der vi måler ulike former for tillit med svært mange ulike mål, ser det i sammenheng med sosiale nettverk og oppslutning om velferdsstaten, intervjuer folk i samme lokalsamfunn over tid, tar hensyn til segregering i bomiljø og kombinerer med eksperimentelle strategier, slik også Stærk etterlyser.
Innlegget til Stærk er upresist på ytterligere ett punkt: Et sentralt premiss i hans framstilling er at vi har målt tillit bare igeneralisertform, som tillit til folk i sin alminnelighet. Dette er ikke riktig. Boka inneholder blant annet analyser av tillit til "mennesker man møter for første gang", "mennesker av en annen religion", "mennesker av annen nasjonalitet" og "naboer". Vi viser at Norge scorer i verdenstoppen også på alle disse andre målene. Men i motsetning til tillit til folk flest er ikke disse spørsmålene stilt i flere undersøkelser over mange år og vi kan derfor si lite om endringer over tid. Derfor skriver vi også: "Analysene er begrenset ved at det bare er for generalisert tillit vi har gode data over tid. Det er stor grunn til å tro at den person- og stedbundne tilliten er mer sårbar. Når et nabolag raskt endrer etnisk, sosial eller demografisk sammensetning, er det ikke unaturlig å forholde seg mer avventende til de direkte omgivelsene enn man gjør i mer stabile lokalsamfunn" (s.74).
Vi tror den økende innvandringen setter lokalsamfunnstilliten under press. Arbeid en av oss (Wollebæk) har gjort med data fra svenske kommuner tyder på at den er mye mer sårbar for slike endringsprosesser enn den generaliserte tilliten, særlig der nabolagsnettverk er svake. Dette betyr likevel ikke at det er uviktig at den generaliserte tilliten - tilliten til ”de fleste” og til fremmede - øker. Mens lokalsamfunnstillit er avgjørende for problemløsning lokalt, er den generaliserte tilliten helt sentral for at vi skal kunne bevege oss noenlunde fritt rundt i samfunnet, den smører samfunnsmaskineriet ved å gjøre store og små transaksjoner mellom fremmede mer smidige. Det er blant annet helt sentralt både for økonomien vår og demokratiet at folk er i stand til å samarbeide med andre de ikke kjenner (så godt). Vi mener det er viktig å framheve at disse tillitsstrukturene ikke har brutt sammen, men tvert imot er styrket. Blant annet bidrar et økende utdanningsnivå, velstandsvekst uten sterkt økende sosiale skillelinjer, et sterkt sivilsamfunn og høy systemtillit til å vedlikeholde et høyt tillitsnivå.
Det er viktig ikke å forveksle tillit og harmoni. Høy tillit betyr ikke fravær av konflikt. Det som skiller samfunn med høy og lav tillit er deres evne å håndtere konflikter på en sivilisert måte. For eksempel tror vi den høye generaliserte tilliten var en viktig årsak til at det ble mobilisert nettopp rundt verdiene åpenhet og demokrati, og ikke kontroll og sikkerhet, i kjølvannet av angrepene 22. juli. Det tilsynelatende paradokset, at Norge så langt klarer å vedlikeholde en generalisert form for tillit samtidig som vi ser at det er konflikter mellom grupper i samfunnet, kan bety at et høytillitssamfunn er bedre i stand til å håndtere disse problemene. Det kan også hende at det er en forsinkelse her; mens lokalsamfunnstillit er sårbar og endrer seg fort, er generalisert tillit en verdi som i stor grad formes i oppvekstårene.
Vår bok gir ikke endelige svar på disse spørsmålene, men den er et første forsøk på å starte en norsk debatt om sosial kapital, som vi nå med glede ser er i emning.
Les mer
Uro i tillitens høyborgav Bjørn Stærk, publisert i Aftenposten 3. mars
