Det første spørsmålet Dugstad og Lorentzen ønsker å svare på er hvilke forventninger staten har til frivillighetssentralene. Ved gjennomgang av offentlige dokumenter har de kommet frem til det de kaller statens idealtypiske modell for en god frivillighetssentral. Denne er tuftet på seks funksjoner; lokal forankring, sosialt integrerende aktiviteter, formidling, samarbeid, koordinering, samt infrastrukturelle tiltak for frivillige aktører.
Avstanden mellom idealer og realitet
Det andre spørsmålet de ønsker å besvare er hvorvidt frivillighetssentralene lever opp til statens forventninger. For et utvalg sentraler undersøkte de avstanden mellom idealer og realitet. Gjennom intervjuer av ansatte ved utvalgte frivillighetssentraler fant de at alle er plassert i nærmiljøet og har sosialt integrerende aktiviteter. Flertallet formidler kontakt mellom frivillige og brukere, men relativt få formidler videre til frivillige organisasjoner. Koordinering av aktiviteter forekom ikke så ofte, og bare noen få sentraler sto for infrastrukturelle tiltak i frivillig sektor.
Vanskelig å gjøre alle til lags
Sentralene kan sies å stå overfor tre ulike dilemma. Først mellom sektorovergripende og selvstendig utøvende roller, å fremstå som konkurrent og tilettelegger på en og samme tid er ikke enkelt. Dernest er det uklart om sentralene skal klassifiseres som offentlige eller frivillige aktører. Til sist befinner sentralene seg i skjæringspunktet mellom statlige og kommunale målsetninger, og disse er ikke alltid sammenfallende. Det kan være vanskelig å gjøre alle til lags.
Last ned eller kjøp rapporten her
