Denne kronikken ble først publisert i Kommunal Rapport.
Frivillighet er en dyd i norsk kulturpolitikk. Uavhengig av regjeringsfarge ses frivillighet dels i sammenheng med en demokratisk visjon om et åpent, inkluderende og mangfoldig kulturliv og dels som en bærebjelke for kulturen. I Hurdalsplattformen framheves et lokalt perspektiv på kulturens demokratiserende rolle og på frivillige organisasjoner som en del av samfunnets demokratiske infrastruktur. Det heter at de gir «folk i alle aldrar moglegheit til å møtast, engasjere seg og vere ein del av eit fellesskap».
Den kulturpolitiske visjonen om at frivilligheten skal være en bærebjelke, gjelder også museumssektoren. På den ene siden betraktes det som et middel mot faglig sneversynthet, ekskludering og lukkethet. På den andre siden er hensikten å understøtte museums-Norges rolle i en større demokratisk infrastruktur. Det handler om museenes utvidede samfunnsmandat i det deltakende demokratiet og en forventning om at institusjonene legger til rette for deltakelse og selv fyller «rolla som samfunnsinstitusjonar, i ein aktiv dialog med samfunn og publikum». Museene betraktes på den måten også som lokale arenaer for demokratisk deltakelse, i tillegg til å være utstillingssted.
Spørsmålet er imidlertid hvordan museene som profesjonelle institusjoner, forholder seg til slike demokratiforankrede forventninger for frivilligheten, og – ikke minst – hvilke utfordringer de møter når forventningene skal innfris. Dette er spørsmål som jeg nylig har belyst i rapporten «Frivillighet i norsk museumssektor. Institusjonenes erfaringer, syn og forventninger. Den er basert på samtaler med engasjerte ledere fra et variert utvalg av museumsinstitusjoner. Gjennom samtalene kommer det fram at det finnes ulike motivasjoner for å inkludere frivillige. Noen institusjoner knytter sin motivasjon direkte til sitt demokratiske samfunnsoppdrag; museets ansvar som samfunnsaktør og det å jobbe tett opp mot lokalsamfunnet og invitere innbyggerne inn.
Det er imidlertid ikke alltid så enkelt. Lederne understreker at barrierene og utfordringene for museumsfrivilligheten er mange. Det gjelder organisatorisk og personalmessig kapasitet, økonomi og formalia knyttet til å rekruttere, organisere, lære opp og ta HMS-ansvar for frivillige. Det er også institusjoner som fremhever hensynet til kulturfaglig kompetanse som en utfordring. Forklaringen er at det oppstår et dilemma mellom kulturfaglig profesjonalitet og det å inkludere den «uforutsigbare» frivilligheten.
Andre ledere peker på utviklingen i samfunnet generelt, og ikke minst demografiske forhold, når det gjelder å rekruttere et mangfold av befolkningsgrupper som frivillige, slik denne lederen gjør: «Vel, mange av våre samfunn har arbeidsinnvandrere. Det er ikke enkelt å få dem inkludert i det kulturelle, sosiale livet, og det er mange grunner til det: Språk er selvfølgelig en ting. Det andre er at hvis man skal jobbe i fiskeindustrien …har ikke disse folka særlig fritid». Det finnes imidlertid også ledere som mener at de tyngste utfordringene for museumsfrivilligheten, ligger hos både hos de frivillige selv og hos kommuner og andre myndigheter som er involvert i og samarbeider med sektoren.
Fra museenes perspektiv handler disse utfordringene blant annet om at frivillige, kommuner og fylkeskommuner har «feilaktig» forståelse av egen rolle så vel som av museenes rolle og mandat: De frivillige mangler forståelse for museene som profesjonelle driftsinstitusjoner. Kommuner mangler kulturfaglig kompetanse og går til tider i allianse med frivilligheten mot museene. Problemet er at dette står i veien for konstruktivt samarbeid og der- med muligheten for å realisere museenes utvidede samfunnsmandat. I samtalene var museumslederne nettopp særlig opptatt av å fremheve det gjensidige ansvaret for å realisere den demokratiske visjonen: Alle aktører – museer, frivilligheten, kommuner og fylkeskom- muner – må bidra og ta ansvar. Det kan og skal ikke bare være museumsinstitusjonenes oppgave.
Å legge vekt på gjensidighet på denne måten impliserer også det syn at kulturen bør hvile på flere pilarer som er forankret i et felles fundament. Billedlig sagt er pilarene frivilligheten, museumsinstitusjonene og myndighetene, mens fundamentet er en felles forståelse av politikkens innhold – idealer og rammebetingelser – og av egen og de andres roller. Det er her samtalen som virkemiddel kommer inn. Den store samtalen handler om hva museumsfrivillighet er, felles rolle- og ansvarsforståelser, og om hvordan museumsinstitusjonene og sektoren skal utøve sitt utvidede demokratiske samfunnsmandat i samspill med frivillige, kommuner og fylkeskommuner. Men ikke bare er det behov for den store samtalen.
Det er også behov for den lokale samtalen. Den skal konkretisere rammene, betingelsene og utfordringene knyttet til den demokratiske visjonen for museumsfrivilligheten. Det er tross alt på lokalt nivå at idealene skal gjennomføres. Den demokratiske visjonen i kulturpolitikken, og museumspolitikken spesielt, fordrer gjensidighet mellom aktører på ulike nivåer. Derfor er det nødvendig med utveksling av erfaringer og en god avklaring av roller og forventninger.
Skal museene lykkes med å bli lokale arenaer for deltakelse og inkludering, må det legges til rette for samarbeid mellom aktører som kan ha ulike forventninger og forutsetninger. Her har museumssektoren et klart ansvar. Men det har også de frivillige så vel som myndigheter på ulike nivåer.
