I sitt kapittel i boken Grunnloven og velferdsstaten belyser Jill Loga temaet «det norske verdigrunnlaget» ved å følge Grunnlovens paragraf 2 og endringer den har gjennomgått fra en opprinnelig Jødeparagraf i 1814 til oppløsningen av statskirken i 2012.
Ifølge forskeren er ikke paragrafen bare den mest kjente og omdiskuterte i Grunnloven, men den var i opprinnelsesåret også den mest paradoksale, i og med at den brøt med helheten i det som i sin tid var en av Europas mest liberale og frihetsrettede grunnlover.
– I den franske og amerikanske konstitusjonen, som fungerte som forbilder for grunnlovsfedrene på Eidsvoll, var religionsfrihet blant de mest sentrale prinsippene- som et uttrykk for opplysningstidens ideer. I Norge fikk religionsparagrafen derimot en annen retning- istedenfor å ivareta trosfriheten, fikk den en forbudslinje, sier Loga.
I det endelige utkastet til den norske religionsparagrafen var referansen om trosfrihet tatt ut, og i stedet ble det stående en tekst som markerte forbud mot munkeordener og jesuitter, og som nektet jøder adgang til riket.
På denne måten endte altså en paragraf som opprinnelig var foreslått som en sikring av demokratisk mangfold og meningsfrihet opp som et sentralt element i fremmedpolitikken ved at den stengte bestemte grupper og hele folkeslag ute av landet.
En historie om verdimangfold og fremmedfrykt
Paragrafen har gjennomgått mange endringer frem til i dag, og Loga mener at den 200-årige historien om paragrafen avtegner en sentral fortelling om den gradvise etableringen av sivile rettigheter i Norge.
– På den ene siden er dette en historie om fremveksten av organisasjons- og forsamlingsfrihet i Norge, og en gradvis åpning for verdimangfold og retten til å ha en annen tro enn statsreligionen- eller å ikke ha en tro i det hele tatt. På den andre siden er det en historie om fremmedfrykt og proteksjonisme mot innflytelse av fremmede verdier som kunne tenkes å true samholdet i den nye nasjonalstaten, sier Loga.
I kapitlet tar Loga også for seg diskusjoner omkring paragrafen, og mener at sitatene fra forhandlingene på Eidsvoll er interessante i lys av mange av dagens debatter. Bergensrepresentant Christie var for eksempel en av dem som mente at Grunnloven skulle beskytte nasjonalstaten mot fremmede verdier, og han fryktet at det å åpne for religionsfrihet ville føre til at «menneske-offringer, Afgudsdyrkelse, Bigamie og deslige» lovlig kunne finne sted.
– I lys av det vi i dag vet om antisemittisme, oppleves flere av sitatene fra grunnlovsfedrene som ganske problematiske. Samtidig er det også noe gjenkjennelig i argumentasjonen som kan gi assosiasjoner til dagens debatter omkring både innvandring og opplevelsen av trusler- både mot staten og verdifellesskapet, sier Loga.
Selv om Norge ser svært annerledes ut i dag enn i 1814, og man i tillegg skal være forsiktig med å sammenligne den historiske antisemittismen med situasjonen til dagens utsatte grupper, mener forskeren det er et påfallende fellestrekk at spørsmål omkring innvandring er blant de mest debatterte og betente politiske spørsmålene i dag på samme måte som i grunnlovsåret.
Religionsfrihetens fremvekst følger utviklingstrekkene i det øvrige sivilsamfunnet
Loga mener historien om Grunnloven § 2, og de endringene den har gjennomgått de siste 200 årene, også er en fortelling om den norske samfunnsutviklingen, herunder fremveksten av organisasjons- og trosfrihet fra midten av 1800-tallet til i dag.
– Året 1814 markerer starten på nasjonsbyggingen i Norge, og også starten på fremveksten av en rettsstat, demokratiske institusjoner og et pluralistisk organisasjonssamfunn. Det fantes ikke politiske partier på Stortinget på denne tiden. Det var kongen som utnevnte regjeringens medlemmer, og disse var i hovedsak fra embetsmannsstanden. Dette førte gradvis til et økende politisk engasjement, som kom nedenfra i det sivile samfunnet. Aviser og forsamlingsfrihet førte til fremveksten av flere folkebevegelser og bidro gjensidig til en forsterkning av det sivile engasjementet. Dette engasjementet har hatt stor betydning for utviklingen av både velferdsstaten og de demokratiske institusjonene, sier Loga.
Forskeren mener at den gradvise utviklingen av religionsfrihet, og avskaffelse av forbudet mot fremmede, må ses i lys av denne politiske konteksten.
– Det norske organisasjonssamfunnet vokste frem i 1840-årene og fremover, og det er også i disse årene man avskaffer Konventikkelplakaten, og gjennom Dissenterloven av 1845 opphever påbudet om medlemskap i statskirken. Med innføringen av denne loven tillates såkalte dissentere, altså meninger som går imot flertallets mening, og de første ikke- protestantiske trossamfunnene i Norge etableres.
Dissenterloven var et viktig skritt mot religionsfrihet i Norge, men den nye loven omfattet kun andrekristnetrossamfunn-, mens beskyttelsen mot «fremmede religioner» fremdeles ble opprettholdt gjennom Grunnloven. Avskaffelsen av Jødeparagraden i 1851 må ses i sammenheng med disse viktige endringene i religionslovgivningen der den tidligere kristenplikten oppheves og det åpnes gradvis for trosfrihet og verdimangfold.
Selv om § 2 opprinnelig var foreslått som en religionsfrihetsparagraf, skulle det gå 150 år før Norge fikk grunnlovsfestet religionsfrihet i 1964. Først med reformeringen av Grunnloven i 2012 gikk paragrafen over til å bli en mer religionsnøytral verdiparagraf.
– I tillegg til den kristne trosarven har man nå lagt til «humanistisk arv» til verdigrunnlaget, samt «demokratiet, rettstaten og menneskerettighetene». Religionsfriheten er nå ivaretatt i § 16 der det også er lagt til en passus om finansiell likebehandling av alle trossamfunn, sier Loga.
Likestilling av tros-og livssynssamfunn reiser nye forskningsspørsmål
Forskeren påpeker at det fortsatt er knyttet flere dilemmaer til denne religionslovgivningen, blant annet med tanke på statens forpliktelse til å finansiere trossamfunn.
– Staten påtar seg for eksempel fortsatt arbeidsgiveransvar for prester og også det å utdanne dem. Hva vil egentlig den nye passusen i § 16 der «alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje» innebære? Opphevingen av statskirken gjør også at alle tros- og livssynssamfunn formelt sett skal regnes som tilhørende sivilsamfunnet på lik linje med andre frivillige organisasjoner. Som forsker ved Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor er dette naturligvis interessant, og det reiser nye spørsmål i sivilsamfunnsforskningen.
Det er særlig den historiske spenningen mellom grenser for religionsfrihet og trossamfunnenes autonomi på den ene siden, og grensene for samfunnets tilpasning på den andre, som har inspirert forskeren til å se på nye mulige forskningsområder.
– Det at religionsfriheten i Norge vokste frem sammen med det øvrige organiserte sivilsamfunnet i Norge illustrerer hvordan frivillig sektor er et organisatorisk avtrykk av de rådende samfunnsverdier. Selv om de Nordiske landene i dag er blant verdens mest sekulariserte samfunn, så tror jeg dagens håndtering av verdispørsmål og – konflikter, blant annet i tilknytning til innvandringen, i stor grad formes av en institusjonell historisk arv som har betydning for den fremtidige håndteringen, avslutter Loga.
Les mer og bestill boken Grunnloven og velferdsstaten her.
