I arbeidet med rapporten har forskere fra senteret sett på hvordan norske kommuner jobber for inkludering av barn og unge i organiserte fritidsaktiviteter. Funnene stadfester at økonomi er en barriere for deltakelse – men også at denne ikke er like aktuell utenfor idretten.
– Kort fortalt er det familieøkonomi, informasjon om tilbudene, og geografiske utfordringer som er de tre barrierene som møter barnefamilier og kommunene, sier Thomas Myksvoll i Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor.
– Noen av disse barrierene bør nok også ses i sammenheng. Det er for eksempel naturlig å se transportkostnader i sammenheng med familieøkonomi.
Ulik praksis for ulike behov
Senterets rapport baserer seg på kvalitative data fra samtaler med kommunalt ansatte i fire utvalgte kommuner, der det også er blitt hentet inn informasjon fra en bred spørreundersøkelse med respondenter fra flere kommuner.
Med dette som underlag har vi identifisert følgende barrierer for barn og unges deltakelse og inkludering i organiserte fritidsaktiviteter.
- Økonomi: Familieøkonomi er utvilsomt en viktig faktor. Vi ser at kommunene har tiltak når det kommer til å redusere de økonomiske barrierene for deltakelse, blant annet inkluderer dette utstyrssentraler, lavterskeltilbud og gratistilbud, eller ulike former for økonomisk støtte.
- Informasjon: Informasjonsbarrieren handler om at kommunene har en utfordring med å nå ut til barn og unge. Dette kan være på grunn av en avstand mellom voksne kommuneansatte og barn og unge når det gjelder hvilke plattformer og kanaler som benyttes. Vi ser at det er stor variasjon i kommunenes arbeidsmetoder når det kommer til å fortelle om tilbudene og øke rekrutteringen til aktiviteter.
- Geografiske utfordringer: I noen tilfeller begrenses barn og unges muligheter til å delta på aktiviteter gjennom geografiske barrierer. Da snakker vi blant annet om reiseavstand, tilgang til kollektivtransport, og lignende. Kommunene varierer stort i størrelse og befolkningstetthet, og det er derfor også stor variasjon. Det overordnede inntrykket er likevel at kommunene ikke jobber direkte med geografiske barrierer, for eksempel ved å ha tiltak for transportløsninger. Noen kommuner velger å jobbe løse problemet indirekte, ved å for eksempel desentralisere aktivitetstilbudet.
Muligheter for forbedring
Kommunene ser i utgangspunktet ikke ut til å jobbe målrettet mot trengende barn og unge gjennom vedtatte planer og strategier. Politikken og tiltakene som beskrives handler på et overordnet nivå i stedet om at alle barn og unge skal behandles likt. Men når man beveger seg nedover i systemet, møter man på en bevissthet om årsakene til manglende deltakelse, og iverksetting av tiltak rettet mot de som har størst behov. Årsaken til dette kan være å ville unngå en stakkarsliggjøring av trengende grupper. Likevel vil graden av målrettede tiltak også variere mellom kommunene.
– Vi vet at deltakelse i fritidsaktiviteter er en viktig kilde til fellesskap, tilhørighet og mestring, og at slik deltakelse gir barn og unge viktige erfaringer. Det er derfor viktig at kommunene har gode tiltak rettet mot barrierene for deltakelse, sier Myksvoll.
Det er variasjon i hvordan kommunenes interne arbeid fungerer, og det er store variasjoner i kommunenes utgangspunkt. Forskjeller i befolkningstall og utstrekning gjør at inkluderingsarbeidet blir et lokalt spørsmål tuftet på lokal kunnskap og forankret i lokale behov. Det ser likevel ikke ut til at det finnes faste, strukturelle årsaker som hindrer forbedring av kommunenes inkluderingsarbeid.
– Vi ser at kommuneansatte kjenner til disse barrierene, og at de også har kunnskap om hvordan de kan overkommes. Men det finnes absolutt forbedringspotensial, sier Myksvoll.
