Av Bernard Enjolras, leder for Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor
Dette innlegget stod først på trykk i Vårt Land.
I flere europeiske land trues den politiske stabiliteten, blant annet av populistiske partier og økende arbeidsledighet. Hva betyr denne ustabiliteten for europeisk frivillighet?
Samarbeid mellom offentlig og frivillig sektor bidrar fortsatt til Europas mangfold og velferd. Men det er stadig uklart om den europeiske frivillige sektoren kan fortsette å være et alternativ til konkurrerende sektorer – spesielt til «markedet» – i en tid hvor offentlige budsjetter stagnerer.
Basert på studier av åtte andre europeiske land har vi identifisert de fire viktigste barrierene for de frivillige organisasjonenes utvikling i denne delen av verden:
1. Endringer i den frivillige innsatsen.
Frivillig innsats er blitt mer fleksibel, uformell og prosjektbasert, og mindre direkte knyttet til organisasjoner. De frivillige engasjerer seg i økende grad på midlertidig basis, og deres egen selvrealisering spiller en viktigere rolle for det frivillige engasjementet enn lojalitet til en organisasjon. Langsiktig engasjement er på retrett, best illustrert ved vanskelighetene med å rekruttere styremedlemmer og andre med organisatorisk ansvar. Samtidig blir episodisk frivillighet i økende grad populært, for eksempel ved organisering av konserter eller idrettsarrangementer. En stadig utskifting av frivillige og medlemmer gjør at organisasjonene bruker en økende mengde ressurser på å forvalte de frivillige.
2. Knappe ressurser og endringer i finansieringskildene.
Markedslogikken har gjort sitt inntog i politikk rettet mot den frivillige sektoren – samtidig med en finansiell tilbaketrekking av staten. For det første ble omfanget av offentlige midler mange steder redusert i forbindelse med finanskrisen i 2008, selv om statlig finansiering fortsatt er av stor betydning for de frivillige organisasjonene. For det andre følger sosialpolitikken i økende grad en investeringslogikk, med bruk av markedsinstrumenter for å oppnå sosiale mål. Dette har forandret vilkårene for offentlig finansiering vesentlig. På grunn av knappe ressurser blir markedsinntekter og sosial sponsing viktigere for organisasjonene. I alle landene som er med i studien vår, rapporterer organisasjonene at de bruker flere ressurser enn før til pengeinnsamling.
3. Byråkratisering.
I hele Europa ser vi økt bruk av markedsløsninger for å løse offentlige utfordringer, gjennom såkalte «New Public Management»-reformer. Disse reformene medfører et mer generelt kulturskifte i relasjonen mellom offentlig og frivillig sektor—fra en tillitsbasert kultur til en beviskultur, og fra partnerskap til et kunde/leverandør-forhold. Som en følge av disse endringene er frivilligheten under permanent byråkratisk rapporteringspress, med leveringsbetingelsene som er strengt definert av offentlige organer. Dermed tvinges frivilligheten under strengere kontroll fra offentlige myndigheter.
4. Problemer med rekruttering.
Personalkostnader er en stor del av totalbudsjettene for frivillige organisasjoner. Kostnads- og effektivitetspresset, kombinert med ustabile økonomiske rammevilkår, har ført til dårligere ansettelsesforhold i mange europeiske land. Antall ansatte er redusert, arbeidsbelastningen per ansatt øker og lønningene senkes. Samtidig øker omfanget av atypiske sysselsettingsmønstre som tidsbegrensede kontrakter, deltidsarbeid og marginale deltidsjobber. Bortsett fra i Spania, hvor arbeidsledigheten er høy, blir jobber i den tredje sektoren stadig mindre attraktive, og flere organisasjoner står overfor alvorlige rekrutteringsproblemer. Disse forholdene medfører en risiko for at kvaliteten påvirkes, når organisasjonene blir tvunget til å ansette mindre faglig kompetent personell.
