Dette er noen av spørsmålene forskere ved Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor stiller i rapporten Betingelser for frivillighet – motivasjon og kontekst, som ble lansert 23. juni. I den ferske rapporten har forskerne sett nærmere på de ulike fasene i det som omtales som «frivillighetsprosessen»:
– Vi har sett på hva som bringer folk inn i frivillig arbeid og hvordan frivillige begrunner deltakelsen når de først er aktive i en organisasjon. I tillegg har vi analysert hva som skiller dem som slutter fra dem som fortsetter med aktiviteten, sier ISF-forsker Audun Fladmoe.
- Last ned hovedfunn fra rapporten her
Omfattende undersøkelse
Sammen med forskerkollegaene Dag Wollebæk og Synne Sætrang står han bak studien som har hatt som mål å grave dypere i spørsmål om motivasjon og omstendighetene rundt frivillig innsats enn hva som tidligere er gjort i norsk sammenheng.
Trioen har brukt data fra tre befolkningsundersøkelser gjennomført i 1998, 2009 og 2014 samt paneldata, hvor de samme menneskene er fulgt fra høsten 2014 til våren 2015. Her har man blant annet sett på forklaringer rundt hvem som blir frivillige, og endringer i befolkningens holdninger til frivillig innsats de siste sytten årene.
Høy motivasjon for frivillig arbeid
Ved sammenligning av tall fra 1998 til 2014, fant forskerne at frivillige i dag generelt er sterkere motivert av individuelle begrunnelser enn tidligere.
– Scoren på så å si alle skalaene vi bruker for å måle motivasjon har økt i perioden. Dette skjer samtidig som koblingen mellom frivillig og organisasjon har blitt svakere; stadig færre synes det er viktig å jobbe for en bestemt organisasjon, forklarer Fladmoe.
Frivillige motiveres særlig av å kunne lære noe, og å handle i tråd med sine verdier. Blant motivene som øker mest er at det frivillige arbeidet får en til å føle seg betydningsfull, og at det er bra å ha attest på at en har utført frivillig arbeid. Betydningen av å ha venner som er frivillige har også økt siden slutten av nittitallet.
Styrken i de svake bånd
Rapporten fremhever også betydningen av sosiale nettverk for rekruttering til frivillig arbeid.
– Sosiale nettverk er svært viktige for rekruttering til frivillig arbeid. Et flertall kommer i gang med aktiviteten fordi noen spør dem eller fordi de får høre om mulighetene gjennom bekjente, sier Audun Fladmoe.
Ifølge forskerne kan effekten av nettverk i rekrutteringsprosessen knapt overvurderes. Fordi noen grupper blir spurt oftere enn andre, viser analysene at rekrutteringsprosessen er en hovedmekanisme i å skape forskjeller mellom grupper når det gjelder omfang av frivillig deltakelse.
– Etter mangel på tid og interesse, er den hyppigste årsaken folk oppgir for å ikke delta i frivillig arbeid at ingen har spurt dem eller at de ikke vet hvor de skal starte, sier Fladmoe.
Særlig interessant mener forskerne det er at den vanligste rekrutteringsveien går via bekjentskaper – såkaltesvakebånd – og ikke gjennom sterke bånd som familie og venner. Noe av årsaken kan være at mennesker som deltar i flere og ulike typer nettverk har større sannsynlighet for å høre om muligheter for frivillig innsats, samt å bli spurt om å bidra.
– Yrkesaktive, folk med høyere utdanning og foreldre som har barn i skolealder er grupper som naturlig kommer i kontakt med noen som rekrutterer til frivillig innsats, forklarer Fladmoe.
Det at relativt mange påpeker nettverksbegrunnelser som årsak til at de ikke deltar i frivillig arbeid, kan tyde på at frivilligheten går glipp av motiverte personer som mangler kunnskap eller nettverk til å finne veien inn.
– Funnene tyder på at det finnes et urealisert potensiale for frivillighet i den norske befolkningen, sier Fladmoe.
Motivasjon teller, men livssituasjon avgjør
I rapporten har forskerne også sett på hva det er som gjør at frivillige fortsetter med aktiviteten over tid – eller at de slutter. Utskifting av frivillige kan være både omfattende og utfordrende for organisasjonene. Analysene viser at sannsynligheten for å slutte er størst det første året. I tillegg er viljen til å fortsette med aktiviteten nært knyttet til opplevelsen av tilfredshet og tilhørighet til organisasjonen.
– Tilfredshet med arbeidsoppgaver er spesielt viktig i den tidlige fasen. Etter en tid ser vi derimot at tilhørighet får større betydning. Frivillige fortsetter etter hvert nærmest uavhengig av hvor tilfredse de er, grunnet en sterk utviklet tilhørighet til organisasjonen, sier Fladmoe.
For å holde på frivillige, viser analysen atmotivasjon og organisering teller, men livssituasjon avgjør:
– De somvurdererå slutte med det frivillige arbeidet vektlegger ofte faktorer som misnøye med organisering og svekket motivasjon. Men blant de somfaktiskhar sluttet, er begrunnelsene i større grad knyttet til livsfase. Flytting er en hyppig årsak til at ungdom avslutter aktiviteten, tidsmangel er vanlig blant de litt eldre – som kanskje er på toppen av arbeidskarrieren og har små barn. At barna blir voksne er en viktig årsak blant middelaldrende, mens alder og dårlig helse dominerer blant de eldste, sier Fladmoe.
Den dynamiske frivilligheten
I rapportens avslutningskapittel understreker forfatterne behovet for å se motivasjon som dynamisk på flere måter:
– Det som bringer en inn i frivillig arbeid er ikke nødvendigvis det samme som får en til å bli. Og årsakene til at man slutter har ikke nødvendigvis med motivasjonssvikt og mangel på tilfredshet å gjøre; når det kommer til stykket er det ofte livssituasjon som avgjør. I tillegg kommer frivillighetens dynamiske natur tydelig frem når vi ser endringer i befolkningens motiver og holdninger over tid, avslutter Fladmoe.
