Den lokale beredskapen i Norge er organisert som et samarbeid mellom politiet, kommunene og de lokale organisasjonene. Sammen har de ansvaret for at lokalsamfunnet er forberedt på å møte uventede og kritiske situasjoner. Men hvordan fungerer egentlig det lokale beredskapssamarbeidet?
Dette spørsmålet er tema for en ny rapport fra Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor, skrevet av Jon Kåre Skiple fra Norce og Marte Winsvold fra Institutt for samfunnsforskning.
– Mange ting ved den lokale beredskapen fungerer godt. Vi har imidlertid funnet flere områder hvor det er potensiale for forbedring, særlig hos kommunene, forteller Marte Winsvold.
Økt samarbeid om beredskapsøvelser
Både politiet og kommunene har lovbestemte plikter i beredskapsarbeidet. Politiet er blant annet ansvarlig for evakuering, generell bistand til befolkningen, vakthold og sikring ved kritiske hendelser. I tillegg skal politiet varsle pårørende til savnede eller omkomne, og de har et særskilt ansvar for å lede og iverksette søk etter antatt omkomne. Kommunene skal jobbe systematisk med å redusere risikoen for tap av liv eller skade på helse, miljø og materielle verdier, og har blant annet også ansvar for å finne et sted å bo til folk som må evakueres.
De frivilliges beredskapsinnsats er ikke regulert i egen lov, men både kommunen og politiet har plikt til å samhandle med dem fordi de er relevante aktører som kan bidra i beredskapssammenheng.
– Vi ser blant annet at andelen kommuner som samarbeider med frivillige organisasjoner om beredskapsøvelser har økt fra under en tredel i 2014 til rundt halvparten i 2019, sier Winsvold.
Varierende beredskapssamarbeid
Skiple og Winsvold har intervjuet informanter fra ti kommuner og lokale frivillige organisasjoner, samt fra elleve av landets tolv politidistrikter. Intervjuene viser at beredskapssamarbeidet mellom politiet og de frivillige i all hovedsak fungerer godt, mens det er en del utfordringer i kommunenes samarbeid med de to andre aktørene.
Informantene fra politiet opplevde at samarbeidet med kommunene var av varierende kvalitet, og avhengig av kommunenes ressurser og kompetanse.
– I noen små kommuner er beredskapskompetansen lav og planleggingen mangelfull, og dette påvirker samarbeidet med politiet, forklarer Winsvold.
De frivillige i en del kommuner fortalte at kommunen virker lite interessert i hva de frivillige kan bidra med i beredskapen. Noen kommuner uttrykte også at de synes det er sårbart å basere beredskapen på frivillighet, og de var derfor skeptiske til å gi de frivillige en sentral rolle i dette arbeidet.
Suksesskriterier for god beredskap
I noen kommuner rapporterer imidlertid både politiet og de frivillige at samarbeidet med kommunene er godt. Skiple og Winsvold fremhever tre suksesskriterier i disse kommunene, som bidrar til å legge til rette for et godt lokalt beredskapssamarbeid.
For det første avklarer kommunen sitt eget ressurs- og kompetansenivå med politiet, så politiet kan tilpasse sin egen innsats i beredskapssituasjoner. For det andre inkluderes de frivillige i beredskapsplanleggingen, og det er en tett dialog mellom kommunen og de frivillige organisasjonene i alle faser av beredskapsarbeidet. For det tredje er disse kommunene flinke til å kartlegge og benytte seg av organisasjonenes beredskapsressurser.
– Disse tre faktorene bedrer kommunikasjonen og samordningen mellom de tre aktørene, og sørger for at de tilgjengelige ressursene i beredskapsarbeidet blir effektivt utnyttet, avslutter Marte Winsvold.
Klikk her for å lese hele rapporten Lokalt beredskapssamarbeid. Frivillige, politi og kommuner i lokalt beredskapsarbeid.
