Over hele Europa har vi de siste 10-15 år sett en tendens til at statsborgerskapet politiseres. I enkelte land har det eksplisitt blitt tatt til orde for å oppgradere statsborgerskapet som institusjon ved å stille strengere krav til for eksempel botid og kunnskap om språk og samfunn (for eksempel Danmark og Nederland). Andre stater har heller myket opp regelverket ved å tillate doble statsborgerskap (for eksempel Sverige og Finland). Bakgrunnen for at statsborgerskapsinstitusjonen har fått økt oppmerksomhet, er dels en omfattende innvandring og dels en tendens til at statsborgerskapet har blitt tappet for innhold. I dette ligger at de fleste medborgerlige rettigheter – både sivile, sosiale og også noen politiske rettigheter – har blitt knyttet til bosetting og ikke til selve statsborgerskapet. Denne tilsynelatende devalueringen av statsborgerskapet reiser igjen spørsmål ved grunnlaget for samfunnskohesjonen – hva er det som binder oss sammen i et samfunn innenfor nasjonalstatens grenser? Kan statsborgerskapet være en del av et slikt ”samfunnslim”?
I 2006 trådte en ny statsborgerlov i kraft i Norge, og med den ble statsborgerskapseremonier med troskapsed innført som en frivillig ordning. Prosjektet skal frambringe kunnskap om målgruppen for seremoniene og om de faktorer som har betydning for hvorvidt nye statsborgere faktisk velger å delta eller ikke. Metoden er en kombinasjon av kvantitativ analyse av registerdata, og kvalitativ analyse av intervjuer med målgruppen og relevante offentlige aktører. Prosjektet gjennomføres i samarbeid mellom Fafo og Institutt for samfunnsforskning.
