Polarisering av alderspensjonen? Tjenestepensjon og AFP som drivkrefter for ny ulikhet
Pensjonsreformen i 2011 endret prinsippene for opptjening av pensjon i folketrygden. Samtidig ble AFP i privat sektor endret fra en tidligpensjonsordning til det som i realiteten er en ekstra tjenestepensjonsordning, og private bedrifter ble pålagt å ha en tjenestepensjon for sine ansatte.
De endrede insentivene i folketrygdens alderspensjon er etter hvert godt kjent i befolkningen. Den privatiseringen av pensjonen som pensjonsreformen innebærer har derimot fått mindre oppmerksomhet i den norske debatten. Privatisering innebærer at betydningen av den statlige folketrygdpensjonen blir mindre, og at arbeidsplassbaserte ordninger – tjenestepensjoner og AFP - relativt sett blir viktigere. AFP forhandles på sentralt nivå som en del av lønnsforhandlingene, og omfatter alle bedrifter som har tariffavtale. Den enkelte bedrift har derimot styringsrett over tjenestepensjonene. Disse kan ha form av både innskuddsbaserte og ytelsesbaserte ordninger, og det er særlig de innskuddsbaserte ordningene som har vokst kraftig i de senere årene i privat sektor. Det varierer sterkt hvor sjenerøse tjenestepensjonene er.
Kartlegginger av tjenestepensjonene viser at de to store gruppene i det norske arbeidsmarkedet er de som både har AFP og en svært god tjenestepensjon, og de som har minimale tjenestepensjoner og ingen AFP. Her skjer det altså en polarisering som er sterkt underkommunisert i debatten om pensjon: noen får minimumsordninger, andre får i pose og sekk. Hensikten med dette prosjektet er å gi en oppdatert oversikt over hvem som kommer best og dårligst ut, med særlig vekt på kjønn og bransje, og drøfte hvordan tjenestepensjonene samspiller med fordelingsmekanismene i folketrygden.
Prosjektet gjennomføres i samarbeid med PensjonsLAB.
