De siste fem årene har norske myndigheters endret syn på studenter som kommer langveisfra for å studere. Tidligere ønsket man at disse skulle vende tilbake til hjemlandet etter endte studier. Der skulle de bidra til å bygge opp sine hjemland. Man ville unngå å tappe disse landene for hjernekraft. Tanken om en restriktiv innvandringspolitikk gikk hånd i hånd med omtanke for studentenes hjemland. Nå er dette endret. For ville det ikke være nyttig for Norge hvis disse ”norske” studentene kunne få bli når de ønsket det selv? Ville ikke det egentlig være en ønsket innvandring? Holdningsendringen overfor de utenlandske studentene har skjedd parallelt med en gradvis åpning for arbeidsinnvandring.
Som et av de første tiltakene her, fjernet norske myndigheter i 2002 regelen om at utlendinger som studerte i Norge måtte returnere til hjemlandet, med muligheten for å søke om å få komme tilbake til landet for å arbeide først etter et visst antall år. Man ønsket at flere skulle bli i landet etter endt utdannelse. Endringen utgjør selve pivoteringspunktet i dette prosjektet. Bakteppet er møtepunktet og motsetningene mellom politikkområdene for utdanning, innvandring, utvikling og arbeidsmarked. Spørsmålene som skal besvares deles i tre grupper. Den første gruppen spørsmål gjelder art og omfang av innvandring gjennom studenttillatelser. Et annet knippe spørsmål knytter seg til forklaringer på variasjonen i tallene. Hva er studentenes motivasjon for å studere i Norge og siden for å bli, dra hjem eller å dra videre til et tredje land? Den tredje gruppen med spørsmål sikter noe bredere. Disse er gruppert rundt det politiske regimet for studenttillatelser i Norge og i enkelte utvalgte relevante land.
Datagrunnlaget består av kvalitative intervjuer med ansatte i departement, etater og organisasjoner som arbeider med disse spørsmålene til daglig. For å kartlegge hvem som kommer for å studere og hva de gjør etterpå benytter studien tre kilder for statistikk. Utlendingsdirektoratet har opplysninger om oppholdstillatelser i sitt DUF-register, Statens Lånekasse har data om finansiering og flytting, mens Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste har data knyttet til internasjonale studenter og deres læresteder. I tillegg utføres en nettbasert spørreundersøkelse av de internasjonale studentene ved tre læresteder. Tidligere forskningsarbeider på området inngår som et viktig grunnlag sammen med en håndfull sentrale offentlige dokumenter.
