6 mars lanseres boken Europeisering av nordisk likestillingspolitikk. I det avsluttende kapittelet i boka intervjuer Cathrine Holst og Hannah Løke Kjos, fra CORE, Norges ambassadør til EU og leder for den norske EU-delegasjonen i Brussel, Oda Helen Sletnes.
Sletnes, en av Norges fremste EU-kjennere, gir sine vurderinger av Norges forhold til EU på likestillingsområdet, og av likestillingssituasjonen og politikken i EU. Hun kommenterer også funn og perspektiver som fremkommer i denne boka. Her kan du lese et utdrag fra intervjuet:
Den nordiske modellen i EU
Cathrine Holst: Vi har noen hovedfunn i boka – og lurte på om du ville kommentere noen av dem. Vi finner for det første at EU-medlemskap har begrenset betydning, på den måten at for eksempel Norge virker like lite, eller like mye, påvirket av EUs likestillingspolitikk som for eksempel Sverige og Danmark. For det andre har familie- og kvoteringspolitikk fra de nordiske landene ikke spredd seg til EU-nivå, men EU har heller ikke vært til hinder for å opprettholde og utvikle denne politikken. Når det gjelder styrking av diskrimineringsvern, har EU bidratt til å heve standarden også i nordiske land. Et tredje funn er at Norge er med og påvirker EUs likestillingspolitikk, men at påvirkningsmulighetene på en del måter begrenses av at vi ikke er medlemmer.
Nordisk likestillingspolitikk er en politikk mange beundrer, men som man ofte sier man ikke har råd til, sier Sletnes.
Oda Sletnes: Jeg tenker at den nordiske modellen, også på likestillingsområdet, veldig ofte fremholdes som et forbilde av mange EU-land. Men vi må ikke glemme at det er mange ulikheter, historisk, kulturelt og politisk, mellom landene i Europa. Forskjellene er også blitt større etter EU-utvidelsene i 2004 og 2007.
Nordisk likestillingspolitikk er en politikk mange beundrer, men som man ofte sier man ikke har råd til. Oppfatningen er at politikken er for kostnadskrevende, og at vi kan tillate oss den fordi vi har et velferdssamfunn og et overskudd til å sette inn ressurser der vi trenger det. Det er ikke så ofte at man hører argumentet den andre veien: at det er feil å overse den ressursen kvinner utgjør, at god likestillingspolitikk er god økonomi.
Samtidig er det jo veldig mange EU-land som faktisk har en høy andel av kvinner i yrkeslivet, men de kan ha et annet syn på kvinners rolle, familiepolitikk og ansvar for barn enn det vi har klart å utvikle i Norden. Og de ser litt forbi det som vi er så opptatt av, at du kan kombinere yrkes- og familieliv på en god måte både for mor og far. Dette står mye fjernere en del av de tradisjonene du kan møte i andre land.
I de siste årene, under den nåværende Europakommisjonen, så har dessuten regulering på «myke» områder falt nedover på prioriteringslisten i forhold til det man gjerne tenker på som mer grunnleggende indre markedsspørsmål, som regulering av finansmarkedet, og så videre. Så det har vært en viss uvilje hos Kommisjonen – likestillingspolitikk ønsker man å overlate til medlemslandene. På den andre siden har verdispørsmålene, rettighetsspørsmålene, kommet tilbake på den europeiske dagsorden igjen på en helt annen måte de siste årene.
Cathrine Holst: Hva tenker du på da?
Oda Sletnes: Nei, det er jo individuelle rettigheter, menneskerettighetene, LHBT-rettigheter som har kommet opp på en ny måte, for eksempel, og dette kan også gi større rom for å se kvinners rettigheter som menneskerettigheter. Dette er jo en reaksjon på at vi kan se at en del land er i ferd med å rulle tilbake politikk og fremmer et mer tradisjonelt familie- og kvinnesyn. Og det gjelder faktisk også land som har hatt høy kvinnelig yrkesdeltakelse og mer likestilte tradisjoner for barnepass, men som nå legger større vekt på de tradisjonelle familieverdiene.
Nå vil ikke jeg si at det behøver å være noe motsetning her – det unike med vår modell er jo at den kombinerer de to mulighetene, og at man kan finne seg til rette i flere roller samtidig. Og jeg tror jo faktisk det er muligheter for at dette kommer tilbake på agendaen.
Teori og praksis
Cathrine Holst: På papiret skulle jo ambisjonene i og for seg være høye også i EU. Jeg tenker for eksempel på Amsterdam-traktaten, som nedfelte «gender mainstreaming» eller likestillingsintegrering - likestilling skal inn på alle politikkområder. Det høres jo veldig fint ut i teorien, men viser seg vanskelig i praksis. For det er jo ikke det at likestilling er på agendaen hele tiden og «integrert» overalt akkurat. Det er jo litt som med miljøperspektiver.
Oda Sletnes: Ja, både likestillings- og miljøperspektiver har havnet noe ned på agendaen. Også fordi det i EU er et press mot en klarere arbeidsdeling mellom Brussel og hovedstedene. I Brussel spør medlemslandene ofte om EU-regulering kan tilføre noen ekstra verdi, og Kommisjonen må nå begrunne tiltak på EU-nivå og vise at de gir noe ekstra i forhold til nasjonal regulering. Så det såkalte nærhetsprinsippet betyr også noe i praksis, selv om det er et ganske abstrakt prinsipp.
Men jeg må få si igjen at jeg tror likestilling som en del av den bredere agendaen fortsatt kan ha en fremtid på EU-nivå, og det er helt nødvendig med mer oppmerksomhet rundt kvinners rettigheter både i og utenfor Europa i årene fremover. Og fra norsk side bør vi bidra til å holde temaet på dagsorden. Her synes jeg vi har en utenriksminister som er tydelig på verdigrunnlaget for det vi gjør i Europa, og hva som holder oss sammen. Vi må minne hverandre om det, og at dette verdigrunnlaget selvsagt også inkluderer LHBT-rettigheter, kvinners rettigheter, reproduktive rettigheter.
Påvirkningskraft i EU
Hannah Løke Kjos: De nordiske landene ser ut til å ha litt ulik påvirkningskraft i EU på likestillingsområdet. Det kan vel handle om hvem som formelt er i EU, men også om prioriteringer?
Oda Sletnes: De nordiske EU-medlemmene posisjonerer seg litt forskjellig i forhold til EU-samarbeidet. Sverige er nok det landet som alltid har hatt den mest komplette agendaen overfor EU, og på veldig mange politikkområder har Norge og Sverige ganske lik tilnærming. Danmark er nok det landet som prioriterer knallhardt når det gjelder å ivareta sine økonomiske interesser i Brussel, og fokuserer på politikkområder som de er opptatt av nasjonalt, for eksempel migrasjon.
Finland skal ha formannskapet i EU høsten 2019, og det vil bli spennende å se hvordan de posisjonerer seg. I det nordiske samarbeidet her i Brussel er det mye fokus på modernisering og omstilling av økonomiene, ikke minst klimaspørsmålene og digitalisering. Her er vi i de nordiske landene litt mer utålmodige, og vi føler vel ofte at resten av Europa henger etter.
Cathrine Holst: Men kan ikke likestilling også inngå i en slik moderniseringsagenda? Hadde ikke det vært mulig?
Oda Sletnes: Ja, hvis vi snakker om en omstillingsagenda i Norge, og vi skal ha en ny type økonomi som skal være bærekraftig på lengre sikt, så bør jo det inn. Det er ikke nok å kjøre elbil med grønn strøm, det er mer enn det som skal til for å få et bærekraftig samfunn for fremtiden. Både likestillings- og inkluderingsperspektiver hører med på den agendaen.
Norges nei i 94
Hannah Løke Kjos: Du sier at Norge og Sverige har mye felles som de fremmer, men en forskjell er jo at Norge har sagt nei til å være med i EU. Et viktig argument for EU-skeptikere i Norge har vært likestilling – vi tenker at vi har kommet så mye lenger når det gjelder dette.
Oda Sletnes: Ja, i 1994 var jo det en diskusjon: Vil man miste det man hadde oppnådd? Mens andre tok en annen tilnærming: «Vi skal inn i EU for å bevare og styrke det vi har oppnådd, sammen med de andre nordiske landene.» Men 2018 er veldig forskjellig fra 1990-tallet. EU-politikken har forandret seg ganske mye når det gjelder hva som er på agendaen, og troen på felles løsninger. Mye av det vi har oppnådd gjennom europeisk integrasjon, kan vi også miste.
Jeg tenker sånn: Mer makt tilbake til hovedstedene, heter det nå, men det er også mer makt tilbake til tradisjonelle krefter. Og dette er jo også globale trender utover EU. Det er et press på internasjonale strukturer og flernasjonalt samarbeid og en motstand mot å bli bundet gjennom samarbeid med andre land. Det kan ligge en krypende nasjonalisme under som jeg synes er ubehagelig å tenke på.
...det [er] kanskje mer enn noen gang behov for at land med en moderne likestillingspolitikk gjør sin stemme gjeldende internasjonalt.
Cathrine Holst: Vi finner jo egentlig i boka vår at frykten for et race to the bottom på likestillingsområdet i Norden i kjølvannet av europeisk integrasjon var overdreven. Den nordiske familiepolitikken og kvoteringsordningene står stort sett ved lag, og EU-medlemmet Sverige er best i klassen. Men som utviklingen nå er i EU, så er jo ikke det nødvendigvis sånn at likestilling er blitt et medlemskapsargument heller. For vi klarer oss jo veldig godt utenfor, og som du sier, er likestillingsverdier under press i flere EU-land, og lite skjer for tiden på EU-nivå. Hvilke tanker gjør du deg rundt det?
Oda Sletnes: Du kan jo snu det der litt også, da, og si at det kanskje mer enn noen gang er behov for at land med en moderne likestillingspolitikk gjør sin stemme gjeldende internasjonalt. Det er jo viktigere enn noen gang, i det perspektivet, å ikke overlate arenaen til de krefter som trekker dette andre veien. Likestilling og jevn balanse mellom kvinner og menn, det står ikke egentlig veldig høyt mange steder. Og vi vet hva en mer tradisjonell politikk betyr for kvinner: færre valgmuligheter, mindre ressurser, større skjevheter. Vi kan ikke ha det sånn. Her står mye på spill. Det tror jeg at de som er opptatt av likestilling, også burde snakke om.
Vil du høre mer? Kom på lansering av boken 6 mars: Hva betyr EU for norsk likestillingspolitikk?
