– Kjønnsbalansekangi mer kjønnsforskning. Men det andre er mer sannsynlig, nemlig at kjønnsforskning er nødvendig for å skape kjønnsbalanse, hevdet Fafo-forsker Beret Bråten. Hun var blant innlederne da Forskningsrådets program for å bedre kjønnsbalansen på seniornivå i norsk forskning, BALANSE, samlet likestillingsforskere, kjønnsforskere og likestillingsrådgivere for å utforske forbindelsene – og motsetningene – mellom kjønnsbalanse og kjønnsforskning. Diskusjonene berørte viktige aspekter ved Forskningsrådets satsning på og integrering av kjønns- og likestillingsperspektiver i forskningen.
Ingen automatikk
Det hersket enighet blant innlederne om at flere kvinner i faglige toppstillinger og forskningsledelse ikke nødvendigvisgir mer forskning med kjønnsperspektiv.
– Å tro at balanse automatisk sikrer ivaretakelse av kjønnsperspektivet, er en altfor overfladisk omgang med og forståelse av kjønnsbalanse. Kvinner skal ikke pålegges ansvaret for å fremme bestemte perspektiver i forskningen, påpekte Bråten.
May-Linda Magnussen, forsker ved Agderforskning, stilte seg bak dette:
–Til en viss grad kan nok bedre kjønnsbalanse gi mer forskning med kjønnsperspektiv. Historisk har vi jo sett at kvinnenes inntog i forskningen lå til grunn for fremveksten av kvinneforskning. Men vi kan ikke satse alt på at bedre kjønnsbalanse skal gi mer kjønnsperspektiv i forskningen. Ikke alle kvinner er opptatt av kjønnsperspektiver, og det må de vel heller ikke være, sa hun.
Både Bråten og Magnussen var klare på at kjønns- og likestillingsforskning er nødvendig for å skape kjønnsbalanse.
– Kjønnsforskningen bidrar til å skape forståelse for hva som ligger bak mangelen på kjønnsbalanse og for hvorfor balanse er viktig. Ved å studere hvordan kjønn påvirker, vil man kunne få bedre forståelse av hva som forårsaker ubalanse og ulikestilling, påpekte Bråten.
Kommet lengre med kjønnsbalanse
Direktør i Kilden kjønnsforskning.no, Linda Rustad, pekte på at arbeidet for kjønnsbalanse har blitt viet mer oppmerksomhet enn arbeidet for å integrere kjønnsperspektivet i forskningen. Hun etterlyste større fokus på kjønnsperspektiver i forskning – ikke på bekostning av arbeidet med kjønnsbalanse, men i tillegg.
– Det synes å være større aksept for å jobbe for kjønnsbalanse enn for kjønnsperspektiv i akademia, fordi kjønnsbalanse som mål nyter en annen type legitimitet. Integreringen av kjønnsperspektivet handler mer om forskningens innhold, og griper i så måte inn i forskernes frihet, påpekte hun.
Heidi Holt Zachariassen, seniorrådgiver i Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning (Kif), bekreftet at det er utfordrende å jobbe med bevisstgjøring rundt integrering av kjønnsperspektiver i forskningen.
– Vi jobber nå tettere med de vitenskapelig ansatte, ikke bare med rådgivere, ledelse og HR, slik at forskerne skal bli bevisste på viktigheten av å anlegge et kjønnsperspektiv på sin forskning. Det er utfordrende å jobbe med holdningsendringer, men det gjelder å argumentere med at kjønnsforskningsperspektiver er med på å høyne forskningens kvalitet, påpekte hun.
Er kjønnsbalanse enkelt?
Utfordringene ved å integrere kjønnsperspektiver i forskningen er mange. CORE-forsker Mari Teigen var blant dem som etterlyste større fokus på hva det innebærer å integrere et kjønnsperspektiv.
– En tydeliggjøring av hva som faktisk menes med å integrere et kjønnsperspektiv er nødvendig hvis det ikke bare skal fremstå som en uspesifisert kompetanse som bør representeres, understrekte hun.
Teigen var imidlertid klar på at det ikke bare er kjønnsforskningsperspektiver som er utfordrende å integrere.
– Jeg tror vi gjør det for enkelt for oss selv om vi sier at kjønnsbalanse er enkelt, mens kjønnsforskningsperspektiv eller -kompetanse er komplisert. Det er ikke uten grunn at det har vist seg omtrent like umulig å få til kjønnsbalanse i akademia som å integrere kjønnsperspektiver i forskningen. Begge deler er komplisert, antagelig fordi de i bunn og grunn stanger mot de samme hindringene, avsluttet Teigen.
