Hege Skjeie er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo og forsker ved CORE, Institutt for samfunnsforskning. Innlegget ble publisert i spalten "Med egne ord" i Dagens Næringsliv, 8.februar 2014.
Erna Solberg ser seg selv som feminist. Det samme gjør statssekretæren, Julie Brodtkorb, finansminister Siv Jensen, samt likestillingsminister Solveig Horne. Siden 2012 har de to sistnevnte sammen erklært seg som "hverdagsfeminister".
Høyrefeminisme er en ganske ærerik tradisjon, om vi ser flere tiår bakover. Den hadde gode dager i opposisjon da det særlig sto om valgfriheten til kvinnene i familien. "Statsfeminisme" var ditto forkastelig.
Etter mer enn 100 dager i regjering er ikke situasjonen like lys. Det blir stadig mer påfallende at vi vet mest om hva høyrefeminisme ikke er, når den skal oversettes til faktisk styringsvilje: Den er ikke 14 ukers pappaperm. Den er ikke bortfall av skatteklasse to. Den er ikke samarbeid om likestilling i arbeidslivet. Den er ikke "50-50" kjønnsbalanse i hele regjeringsapparatet. Men er den snarere tvert imot? Nei, ikke det heller.
Hvor er "vi vil-listen"? 12 kulepunkter under overskriften "likestilling" i regjeringsplattformen kan gi inntrykk av en vilje. Mye er likevel såpass vagt formulert at det blir mest å betrakte som politisk fellesgods. Det finnes ett tydelig unntak: Løftet om å fremme en helt ny lov om likestilling og antidiskriminering. Ennå vet vi ikke hvor feministisk den vil bli.
Høyrefeminister har som andre feminister sine individuelle erfaringer og sine politiske identiteter, som mobiliseres i debatt. Det personlige er, som kjent, politisk og det kan vi snakke mye om. Alle forstår dessuten at det er høyrefeministenes partnere i Kristelig Folkeparti, som på ulikt vis gjør det særlig vanskelig å være rene og ranke i regjering.
Spørsmålet bør likevel stilles: Vil høyrefeminister være tilfreds med det retrostempelet deres egen likestillingsminister har bidratt til å klistre på regjeringen? "Ja vi er retro, men retro er moderne," sa Solveig Horne i finansdebatten, omtrentlig gjengitt. Det var kanskje gøyalt i høst. Men etter stormen mot reservasjonsretten (unnskyld; "-muligheten") er det ikke like morsomt nå.
Regjeringssjefen blir effektivt sjablongstemplet som "Gro Harlem Brundtland i revers". Det må jo smerte at det er tross alt landsmoderen Erna Solberg her blir negasjonen til. Og det hjelper absolutt ikke at Arbeiderpartiet i opposisjon har gjort likestillingspolitikk til kampsak nummer én. For Ap er det nettopp arven etter Gro det gjelder: abortloven, pappapermen og kjønnsbalansen.
Mye var enklere i gamle dager, om enn aldri i abortspørsmål. Da skrev høyrefeminister et helt manifest om hva de ville med den politiske makten. Den gangen, og ja vi snakker om 1970-tallet, het de Annelise Høegh, Ingeborg Moræus Hanssen, Kaci Kullmann Five, eller Mona Røkke. Røkke ledet også det langt mer tradisjonsrike Høyrekvinners Landsforbund. "Høyres feministgruppe" var derimot en egen arbeidsgruppe oppnevnt av Høyres Politiske Råd for å utmeisle politikk. Det ville være synd å si at høyrefeministene den gang fikk gjennomslag for alt. Men det fikk jo ikke andre feminister andre steder heller.
Likestillingsloven fikk de likevel vedtatt. Høyre samarbeidet med Arbeiderpartiet da SV ikke ville, og verdens første ombudsordning for likestilling ble en realitet. Dagens regjering fronter altså ett konkret lovforslag på likestillingslisten sin. "Regjeringen vil fremme en universell likestillings- og antidiskrimineringslov". En felles lov istedenfor dagens ordning, som er én lov per diskrimineringsgrunnlag. At den loven blir viktig, er hevet over tvil. Hver gang likestillingsministeren blir presset på ny politikk, er det denne hun viser til.
I skuffen hos ministeren ligger det riktignok allerede et utkast til en slik lov. Det ble utarbeidet av et offentlig utvalg for den rødgrønne regjeringen. De rødgrønne bestemte seg likevel, særlig etter innspill fra LO, for å beholde den hederskronede likestillingsloven. Så fikk man heller lage nye særlover der det var nødvendig.
Jeg tror ikke det er fellesloven i skuffen som skal oversendes Stortinget om en stund. Den inneholder for mye institusjonsbygging - (unnskyld; "for mye byråkrati") -til å falle i smak. Men uansett er det duket for ny politisk strid. Jeg hører allerede Arbeiderpartiet rope: Nå raserer de likestillingsloven!
Å oppheve likestillingsloven har vært et gammelt programløfte fra Frp. Etter partiets mening trengte ikke landet slikt. Der (i Frp) ignorerte man glatt de internasjonale forpliktelsene Norge er bundet av. Nå skal det altså bli en felles lov isteden. Men det tror jeg høyrefeminismen vil få nye problemer med. For slik blir rekkefølgen, når opposisjonen tar sats: Pappapermen! Abortloven! Og likestillingsloven!!
Da hjelper det ikke å være hverdagsfeminist.
