For ti år siden foreslo det regjeringsoppnevnte Likestillingsutvalget å styrke vernet mot seksuell trakassering (NOU 2011:18). Utvalget mente blant annet at forebygging av trakassering burde bli en lovfestet aktivitetsplikt. De anbefalte også at trakasseringssaker bør behandles av likestillingsombud og -nemd – det burde ikke være nødvendig å gå veien om domstolene. Forslagene fikk lite politisk oppmerksomhet og ble lagt i skuffen.
I 2017 kom imidlertid #metoo-bevegelsen til Norge også. Bevegelsen førte til en massiv synliggjøring av seksuell trakassering som frihetskrenkelse og samfunnsproblem. Men hva har egentlig blitt gjort på dette feltet før og etter #metoo? Og bør vi endre hvordan vi tenker rundt disse spørsmålene?
Dette var tematikken da CORE, i samarbeid med tidligere medlemmer av Likestillingsutvalget, inviterte til panelsamtale på Deichman Bjørvika 4. november. I panelet satt Vibeke Blaker Strand (forskningsdekan og professor ved det juridiske fakultet), Hannah Helseth (forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS)), Claus Jervell (faglig sekretær i Fellesforbundet) og skuespiller Iselin Shumba. Ordstyrer var Helga Eggebø fra Nordlandsforskning, og leder for CORE, Mari Teigen, ønsket velkommen.
Likestillingsutvalgets utredning
Da Likestillingsutvalget for ti år siden presenterte sine utredninger ble det slått fast at seksuell trakassering er et samfunnsproblem med konsekvenser for både samfunnet og enkeltpersoner. Videre konkluderte de med at rettssikkerheten til de som utsettes for denne type atferd var langt fra tilstrekkelig, samt at forebyggende tiltak innen feltet i stor grad var fraværende.
Selv om seksuell trakassering har vært forbudt siden Likestillings- og diskrimineringsloven av 2002 har det ikke vært mulig for Likestillings- og diskrimineringsnemnda å håndheve dette forbudet. Dette har ført til at slike saker måtte gå gjennom rettssystemet, en prosess som kan være en stor belastning for den utsatte.
Som følge av konklusjonene i utredningene sine kom Likestillingsutvalget med forslag til en rekke tiltak for å forebygge seksuell trakassering i arbeidslivet og samfunnet generelt. Et av forslagene som ble presentert i NOU-ene var blant annet at nemnda skulle kunne håndheve forbudet mot seksuell trakassering.
Hva har skjedd de siste 20 årene?
Forbudet mot seksuell trakassering fra 2002 ble tatt med videre inn Likestillingsloven av 2013, og i Likestillings- og diskrimineringsloven av 2017. Det er imidlertid gjort juridiske endringer som gjør at det norske lovverket går lenger enn loven i EU, forklarte Vibeke Blaker Strand under arrangementet. Blant annet er terskelen lavere for hva som defineres som seksuell trakassering her i landet, det er tilstrekkelig at handlingene oppleves som plagsomme.
– I tillegg gjelder loven på alle samfunnsområder i Norge, ikke bare på arbeidsplassen, slik tilfellet er i EU, utdypet Blaker Strand.
En av de store utfordringene på feltet er hvordan loven har blitt håndhevet, nettopp fordi sakene har måttet gå via domstolene i stedet for å kunne behandles i Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Først i 2020 kom reformen som gav nemnda mulighet til å håndheve saker om seksuell trakassering, men som følge av koronapandemien har denne muligheten vært lite benyttet.
I tillegg til den juridiske utviklingen har det også skjedd ting i samfunnet som har påvirket feltet, og det mest merkbare er den internasjonale #metoo-bevegelsen som dominerte nyhetsbildet i 2017.
Iselin Shumba hadde en fremtredende rolle i den norske #metoo-bevegelsen. I samarbeid med Aftenposten og andre i kulturbransjen satte hun et søkelys på hvor utbredt seksuell trakassering var i teater- og kunstmiljøet. På Deichman beskrev hun en bransje hvor man for et tiår siden godtok at egne grenser ble tråkket på og at trakasserende atferd var bare noe man måtte tåle.
– #metoo-bevegelsen brakte flere saker frem i lyset, og førte til en kraftig opprydning innen kulturbransjen, mener Shumba.
Allerede før #metoo var det et etablert faktum at seksuell trakassering var et samfunnsproblem, men bevegelsen satte tematikken på dagsorden og åpnet flere dører som lenge hadde vært lukket. Dette gjaldt ikke bare i kulturbransjen, men på flere samfunnsområder.
Blant annet åpnet #metoo-debatten opp for å se på hvem det er som utsetter andre for uønsket seksuell oppmerksomhet. Hannah Helseth fra NKVTS poengterte at «alle» nå er enige om at seksuell trakassering er et problem, og at det åpner for å ta debatten videre til spørsmålet om hva man skal gjøre med det.
– Nå er det dokumentert godt nok at trakassering forekommer. Da må vi finne ut hva neste trinn er å stille noen andre viktige spørsmål, som hva som kjennetegner de som trakasserer, utdypet hun.
Fortsatt en vei å gå
Claus Jervell har erfaring fra Likestillings- og diskrimineringsombudet og jobber nå for Fellesforbundet. Han understreket at de ser en positiv endring i holdninger på flere arbeidsplasser og at mange tiltak er kommet på plass. Fellesforbundet blir bedt av tillitsvalgte om å komme å snakke om denne tematikken, og har inkludert seksuell trakassering som tema på det første kurset i grunnopplæringen for tillitsvalgte.
– De tillitsvalgte ser at de kan ha en rolle i forebygging og håndtering av saker om seksuell trakassering. Vi må gjøre ansvaret deres konkret og håndterlig og tilby verktøy og forståelse, understreket han.
Oppfordring til kultur- og likestillingsministeren
Ordstyrer Helga Eggebø utfordret også professor Vibeke Blaker Strand til å komme med noen oppfordringer til den nye kultur- og likestillingsministeren om nødvendige forbedringer på det juridiske området.
Blaker Strand pekte blant annet på at det kreves en tydeliggjøring av hvor den nedre grensen for seksuell trakassering går. Hun etterlyste også en utvidelse av Likestillings- og diskrimineringsnemndas håndhevingsmuligheter. Nemda skal fungere som et lavterskeltilbud hvor det skal være lettere å henvende seg i saker om seksuell trakassering. Foreløpig har nemnda imidlertid kun mulighet til å tildele økonomisk kompensasjon i saker som er relatert til arbeidslivet.
– Hvis vi ønsker at dette lavterskelapparatet skal fungere, så må man gi nemda muligheten til å tilkjenne oppreisning også utenfor arbeidslivet, avsluttet Vibeke Blaker Strand.
