Det kalles gjerne et "likestillingsparadoks" at kvinner og menn fortsatt jobber i ulike deler av arbeidsmarkedet i "likestillingslandet" Norge. Dette var noe av utgangspunktet for boka Kjønnsdeling og etniske skiller på arbeidsmarkedetsom Kjernemiljø for likestillingsforskning (CORE) lanserte på Institutt for samfunnsforskning like før jul.
I etterkant har det pågått en debatt om biologi som forklaring på kjønnsdeling og - litt mer generelt - om den naturalistiske vendingen i sosiologien.
Debatten startet med en Morgenbladet-leder som omtalte boka, og fortsatte med et innlegg fra sosiolog Gunnar Aakvaag, ved Universitetet i Oslo. Aakvaag kritiserte bokredaktørene og sosiologene Mari Teigen og Liza Reisel for ikke å ta høyde for biologiske forklaringer på kjønnsdeling. Foruten redaktørenes motinnlegg, har også flere andre samfunnsforskere kastet seg på.
Debatten i avisspaltene var utgangspunktet da Morgenbladet inviterte Aakvaag, Teigen, Anne Lise Ellingsæter og Torkild Lyngstad til å diskutere temaet for åpen sal på Kunstnernes hus onsdag 25. februar.
Du kan se debatten hos Morgenbladet.
Variasjon og stabilitet
Samfunnsredaktør Lena Lindgren ledet debatten, og viste til at det i år er fem år siden norske kjønnsforskere fikk hard medfart i NRK-programmet "Hjernevask". Også den gang ble kjønnsforskningen kritisert for ikke å ville forholde seg til biologiske kjønnsforskjeller. Lindgren utfordret panelistene til å svare på hvordan de vil forklare likestillingsparadokset.
Anne Lise Ellingsæter understreket at likestillingsutviklingen ikke kan forstås ved hjelp av én forklaring, men at det er behov for flere. Som forklaring på et kjønnsdelt arbeidsmarked trakk hun blant annet fram kjønnsstereotyper, diskriminering, grad av fleksibilitet på arbeidsplassen, beslutninger på familienivå, makroforhold som arbeidskraftsetterspørsel og institusjoner som barnehager.
- Biologiske disposisjoner er nokså konstante, men likevel er likestillingsutviklingen ganske ujevn i tid og det er variasjon mellom land. Da trenger vi samfunnsvitenskapelige forklaringer for å forstå disse mønstrene, sa Anne Lise Ellingsæter.
- Kommer ikke utenom biologi
Gunnar Aakvaag sa seg i sitt åpningsinnlegg enig med Ellingsæter i at mye sosial endring - slik som framveksten av den kvinnevennlige velferdsstaten, likestillingsloven, fødselspermisjoner og barnehageutbygging - trenger sosiologiske forklaringer.
- Men det som gjør likestillingsparadokset til et paradoks er at det, til tross for disse endringene og økte muligheter for begge kjønn, fortsatt er enorme forskjeller på hvor i arbeidsmarkedet kvinner og menn ender opp. Kvinner velger seg fortsatt inn i trøste- og bæreyrker i offentlig sektor, mens menn hovedsakelig velger bygg og anlegg og teknologiske yrker i privat sektor. Også vertikalt er arbeidsmarkedet svært segregert: 70-75 prosent av ledere er menn. Dette er bare noen av mange forskjeller som fortsatt eksisterer. Og hvordan skal vi forklare det? Da mener jeg at det opplagt ikkebarehandler om biologi, men at man ikke kommer utenom biologi, sa Aakvaag.
Avlivet hele paradokset
Mari Teigen brukte imidlertid deler av sitt åpningsinnlegg på å avlive likestillingsparadokset. Fordi likestillingsutviklingen i seg selv er en viktig årsak til kjønnsdelingen, er dagens situasjon kanskje ikke så paradoksal likevel.
- En av hovedårsakene er nettopp at så mange kvinner i Norge som er i jobb. De er på arbeidsmarkedet. Sagt litt enkelt: I land hvor færre kvinner er på arbeidsmarkedet, slik som i Italia og Hellas, blir det heller ikke så mye kjønnsdeling. I tillegg er det historiske tidspunktet for kvinners inntog på arbeidsmarkedet sentralt. Dette skjedde i all hovedsak på 1970-tallet, i en tid som var preget av lavkonjuktur i industrien og en rivende utvikling av velferdsstaten. Kvinnene gikk da inn der hvor det var tilbud om arbeidsplasser, slik som i helse, omsorg og undervisning, sa Teigen.
Hun understreket også at kjønnsdelingen på arbeidsmarkedet ikke står bom fast, men blir gradvis mindre.
- Det er endring på gang, og de skandinaviske arbeidsmarkedene er de som endrer seg mest. Disse endringene rimer dårlig med Gunnar Aakvaags tese om at jo mer frihet vi får, jo mer kjønnstradisjonelle eller biologisk baserte valg tar vi. Jeg ser mer endring enn stabilitet, og har derfor problemer med å se hvordan den naturalistiske vendingen kan hjelpe meg med å forklare disse samfunnsendringene, sa Teigen.
