Kronikk av Sigtona Halrynjoog Ragni Hege Kitterød,forskere ved Institutt for samfunnsforskning og CORE – Kjernemiljø for likestillingsforskning.
Øremerket permisjon for fedre har bred oppslutning i alle de nordiske land. Kvoten brukes i de fleste deler av arbeidslivet, også i små, mannsdominerte virksomheter i privat sektor, der fedre sjelden tar delbar permisjon. Før innføring av fedrekvoten var fedres permisjonsbruk lav, til tross for at foreldre lenge har hatt lovmessig rett til å dele deler av permisjonen mellom seg. Fedres permisjonsbruk har økt i takt med innføring og utvidelser av fedrekvoten både i Norge, i Sverige og på Island. I Danmark gikk fedres permisjonsbruk ned da kvoten ble avskaffet i 2002, men har senere økt noe igjen, blant annet på grunn av tariff-festede fedrekvoteavtaler.
Økt kjønnslikestilling i arbeidsliv og hjemmeliv var en viktig begrunnelse for innføring av fedrekvoten i 1993. Øremerking av fars permisjon skulle bidra til mindre skjevdeling av permisjonen, øke kontinuiteten i mødres yrkesaktivitet og bidra til at fedre tok en større del i omsorgen for egen barn.
Fedrekvoten har ført til at de fleste fedre tar den øremerkede permisjonen. Men mødre tar fremdeles det meste av den delbare foreldrepermisjonen og mest ansvar hjemme etterpå i alle nordiske land. Samtidig viser forskningen at fedre som tar lengre permisjon, også bidrar mer i familie og hushold enn fedre som tar kortere permisjon, og at jevnere deling av permisjon gir jevnere deling av yrkesarbeid og inntekt på sikt. Det kan imidlertid ikke utelukkes at de mest familie- og likestillingsorienterte fedrene både tar mer permisjon og deltar mer i omsorg og hjemmeliv senere enn andre fedre.
Flere studier analyserer effekter av innføring av fire ukers fedrekvote i Norge i 1993 og de to pappamånedene i Sverige i 1995 og 2002 gjennom å sammenligne foreldre som fikk barn rett før og rett etter reformene. Vår gjennomgang viser at disse studiene ofte finner uklare og til dels motstridende effekter på senere fordeling av lønnet og ulønnet arbeid. Det å være omfattet av den første korte øremerkingen – uavhengig av om permisjonen ble brukt eller ikke – ser altså ikke ut til å påvirke mødres og fedres fordeling av omsorgsarbeid og lønnet arbeid i særlig grad, i hvert fall ikke for de første foreldrene som ble omfattet av reformene.
Et viktig spørsmål blir da hva slags deling av foreldrepermisjon som skal til før vi kan forvente endrede spesialiseringsmønstre i arbeidsliv og familieliv – med økt yrkesdeltakelse, lønn og bedre karriereutvikling for mødre i tillegg til vedvarende økt involvering hjemme blant fedre.
Utvidelsene til 10–14 ukers fedrekvote i perioden 2009–2013 i Norge kan ha bidratt til mer likestilling mellom mødre og fedre, men dette er foreløpig lite studert. Økt fleksibilitet med mulighet for å dele opp permisjonen og benytte fedrekvoten mens mor er hjemme, kan imidlertid redusere endringspotensialet også i en «lang fedrekvote». Fedre som er alene med eget barn over tid, får økt omsorgskompetanse og deltar mer i omsorgen etter permisjonen. Men slik permisjonsordningene er utformet, er det ikke en selvfølge at bruk av fedrekvoten innebærer at far får økt omsorgskompetanse.
Fedre tilpasser oftere permisjonen til arbeidslivet enn det mødre gjør, både gjennom oppdelt og utsatt permisjon og gjennom å jobbe når de har permisjon. Flere studier viser også at det å ta foreldrepermisjon kan ha negative karrierekonsekvenser, og at karriereorienterte fedre finner måter å begrense og tilpasse permisjonen på, slik at den får minimale konsekvenser for arbeidsinnsatsen. Denne muligheten er praktisk og moralsk tilgjengelig for fedre i karriereyrker, men ikke for mødre, uavhengig av karriereorientering.
Omfattende fleksibilitet i permisjonsordningene kan medføre at fars og mors permisjonspraksis blir svært ulik både i lengde og i innhold, og at likestillingspotensialet i fedrekvoten ikke blir fullt ut realisert. Dersom vi forutsetter at økt farsinvolvering og utvidet omsorgskompetanse er til det beste for både barn og foreldre, er kanskje ikke fedrekvotens velferdspotensial realisert heller.
Det er dermed grunn til å tro at fedrekvotens potensial for å realisere likestilling og velferd i arbeidsliv og familieliv er større enn det vi har sett til nå.
