Dette essayet er skrevet av Mari Teigen, forsker ved ISF og leder for CORE. Essayet er publisert hos sosiologen.no og er en del av en serie som på ulike måter tematiserer kjønn frem mot Sosiologforeningens Vinterseminar 2018.
«Det går fremover, men det er likevel alltid langt frem» – «Mye er gjort, men mye gjenstår» – «Det kommer tilbakeskritt, men dem må vi snu». «På vei»-metaforen kalte Hege Skjeie og jeg det i boka «Menn i mellom» som var en del av bokserien til Makt- og demokratiutredningen for snart 15 år siden. «På vei» illustrerer en dominerende tenkemåte innenfor likestillingsdebatten, hvor likestilling forstås som en sakte men sikker prosess mot målet vi skimter i det fjerne – vi må bare gå likestillingsveien lenge og langt nok.
«På vei» uttrykker en politisk grunnmetafor, som (nesten) alltid er til stede når likestillingsspørsmål reises til debatt. Gjennom de gjentakende situasjonene av avstand mellom verdi og virkelighet, mellom holdning og handling, mellom tale og tall, næres likestillingsdebattens prosessorienterte perspektiv. Hver gang en ny statistikk legges på bordet overraskes «vi» over de kjønnsmessige skjevhetenes stabilitet. Det kan stilles handlingskrav, men oftest er det appell til tålmodigheten som understrekes – til forståelsen av at vi sakte men sikkert beveger vi oss mot målet om likestilling. [1]
Debatten om seksuell trakassering, slik den har forløpt i kjølvannet av #metoo kampanjen følger en annen og rettighetsorientert logikk, hvor det er null-toleranse, handlingsvilje og strakstiltak som preger debatten. Hva betyr det om likestillingsdebatter rammes inn av rettighets- eller «på vei» perspektiver? La meg først illustrere rammene for «på vei» tenkningen gjennom et par eksempler fra CORE’s likestillingsforskning.
Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet
Selv om nesten like mange kvinner som menn befinner seg på arbeidsmarkedet, fordeler kvinner og menn seg skjevt mellom yrker, bransjer, næringer og sektorer. I offentlig sektor er bortimot 70 prosent av de ansatte kvinner, i privat sektor er kvinneandelen under 40 prosent. Vår forskning har vist at det kjønnsdelte arbeidsmarkedet ikke bare er preget av stillstand, men også av en viss endring.
Ofte blir det kjønnsdelte arbeidsmarkedet diskutert som et problem som handler om at kvinner fortsatt velger tradisjonelt
Endringen følger i hovedsak et bestemt mønster. Kjønnssegregering etter yrke reduseres over tid, særlig fordi kvinner i økende grad velger utdanninger og yrker som tidligere var mannsdominerte. Kvinnenes inntog i høyere utdanning, særlig i utdanninger som juss, økonomi og medisin, har bidratt til å redusere kjønnssegregeringen i noen yrker. Men segregeringen på sektornivå står fast. Konsentrasjonen av kvinner i offentlig sektor, og menn i privat sektor, øker faktisk over tid. Så i beste fall er vi «på vei» mot et mindre kjønnsdelt arbeidsmarked, men endringene skjer med «museskritt». Hvorfor er det slik?
Ofte blir det kjønnsdelte arbeidsmarkedet diskutert som et problem som handler om at kvinner fortsatt velger tradisjonelt, og det gjør uten tvil mange kvinner. Men i den grad nivået på kjønnsdelingen endres, skyldes det i hovedsak at kvinner velger mindre tradisjonelt, mens andelen menn i kvinnedominerte utdanninger og yrker i liten grad endres. Det kan være mange grunner til at endringstendensene følger det mønsteret det gjør, blant annet at lønn og status gjennomgående er høyere i manns- enn i kvinnedominerte yrker. Det er altså noen strukturelle årsaker til at kvinner er mer «på vei» enn menn.
Det er altså noen strukturelle årsaker til at kvinner er mer «på vei» enn menn
Endringstreghet
Nyere analyser tyder imidlertid på at også noen menn går inn i kvinnedominerte yrker, segregeringen avtar i lavstatusyrker, ved at menn med innvandrerbakgrunn kommer inn i det som lenge har vært kvinnedominerte yrker, i rengjøring og i deler av helse- og omsorgssektoren. [2] Disse endringene kan kanskje også forklares med at endringene henger sammen med mulighetsstrukturer og økonomiske insentiver, som prosesser som ligner på de som forklarer hvorfor andelen kvinner i høystatusyrkene øker.
Kjønnsdelingen på arbeidsmarkedet kan stå som et særlig tydelig uttrykk for likestillingens endringstreghet, men likevel som oftest forstått innenfor en «på vei» ramme – utviklingen går sakte, men vi tar hele tiden små skritt i riktig retning. Når vi likevel ønsker endring, er det fordi kjønnsdelingen på arbeidsmarkedet har betydning for en rekke andre likestillingsutfordringer, som deltid, likelønn, balansen arbeids- og familieliv, karrieremuligheter, osv. [3] La oss også se litt på utviklingen mot reduserte kjønnsforskjeller i lønn.
Kjønnsdelingen på arbeidsmarkedet kan stå som et særlig tydelig uttrykk for likestillingens endringstreghet, men likevel som oftest forstått innenfor en «på vei» ramme
Likelønn
Kvinner tjener i gjennomsnitt dårligere enn menn. Målt i bruttoinntekt tjener kvinner to tredeler av menn. Målt i timelønnsforskjell, står det ikke like dårlig til, da viser tallene at kvinner tjener 88 prosent av menn.
De store endringene i kvinners yrkesaktivitet på 1970-tallet, den generelle likestillingsutvikling, og likestillingslovgivningen som kom på plass i 1979, bidro til en hurtig nedgang i timelønnsforskjellene mellom kvinner og menn på 1980-tallet. Vi var så å si «på vei» mot likelønn. Men så stoppet det opp, på 2000-tallet har kvinners andel av menns timelønn i gjennomsnitt økt svært forsiktig, fra 85 til 88 prosent. [4]
Det er to hovedgrunner til de vedvarende kjønnsforskjellene i lønn. Når det gjelder forskjellene i bruttoinntekt, så er arbeidstid en viktig forklaring. Langt flere kvinner enn menn jobber deltid, særlig i helse- og omsorgssektoren. Når lønn måles som timelønnsforskjell, er det med andre ord justert for arbeidstid, likevel tjener kvinner i gjennomsnitt mindre enn menn. Nær halvparten (45 %) skyldes lønnsforskjeller knyttet til det kjønnsdelte arbeidsmarkedet: kvinnedominerte yrker lønner seg mindre enn mannsdominerte yrker. Men det er altså en god del av forskjellen i lønn, som vi ikke vet årsaken til.
Er mangelen på likelønn rimelig og rettferdig? Vil kjønnsforskjellen reduseres sakte men sikkert, kanskje som en følge av at kvinner går inn i bedre betalte yrker? Er det lønnsforhandlingssystemet og «frontfagenes» prioritet som skal være førende, og dermed implisitt bestemme at yrker innen kvinnedominerte yrker skal lønne seg mindre enn ditto for mannsdominerte yrker – eller finnes det alternativ?
Ikke lenger «vikeplikt»?
Likestillingens «På vei» metafor uttrykker en måte å forstå likestilling på som er mer preget av optimisme og tålmodighet enn av handlingsiver. #metoo debatten, slik den har spilt seg ut i offentligheten gjennom de siste månedene, har vist oss en tydelig kontrast ved sin handlingsorientering og tydelige feste i rettighetsperspektivet. Debatten har rettet oppmerksomheten mot rettigheter og plikter – retten til selvbestemmelse og frihet fra diskriminering, plikten til ikke å krenke og nedvurdere. Et viktig spørsmål er hvordan vi kan forstå likestillingspolitiske handlingsproblemer?
Likestillingens «På vei» metafor uttrykker en måte å forstå likestilling på som er mer preget av optimisme og tålmodighet enn av handlingsiver
«Vikeplikt» gir en måte å forstå likestillingens handlingsproblem. Den viser til tendensen til at likestilling er målet «alle» er enige om, men som likevel er et hensyn som ofte må vike til fordel for andre hensyn. La meg gi noen eksempler: En stor barriere for reell likelønn er måten lønnsforhandlingene er organisert på, hvor hensynet til likelønn må vike til fordel for «frontfagene» og forhandlingsfriheten; På religionens område hender det at diskrimineringsvernet må vike til fordel for trosfriheten; Når toppkvalifiserte kvinner konkurrerer med ditto menn, må ofte hensynet til kjønnsbalansen vike til fordel for vagt begrunnede henvisninger til at akkurat denne gangen var den mannlige kandidaten litt mer relevant.
Ringvirkninger av seksuell trakassering
Spørsmålet er om avdekkingen av seksuell trakassering som i den senere tid er blitt stilt til skue også kan forstås innenfor rammene av «vikeplikten»? Har historier om overgrep og ubehagelig seksuell oppmerksomhet blitt feid under teppet, fordi det er ubehagelig, fordi det viktigere å dyrke fram talent, eller ikke la det influere i maktkamper, osv. Mye tyder på det. Spørsmålet er om problemene med seksuell trakassering som #metoo-kampanjen setter søkelyset på, betyr at også de nordiske «likestillingslandene» likevel stadig er preget av en systematisk tendens til å forstå kjønnsskjevheter som problematiske, men likevel ofte ikke viktige nok til å iverksette tiltak som retter opp kjønnsskjevhetene? Da går det kanskje en linje mellom seksuell trakassering og mangel på likestilling på andre områder?
Spesielt problematisk er det opplagt dersom omfanget av seksuell trakassering er stort. Jo større omfanget er, og jo vanligere det har vært å se mellom fingrene med problematikken, jo større grunn er det til å bekymre seg for hva som kan være virkningene for kjønnsforskjeller i preferanser, motivasjon, ambisjoner og mulighetsstrukturer. Dette vet vi lite om.
«På vei» erstattes av rettigheter?
Men, på grunn av den internasjonale #metoo-kampanjen har ikke seksuell trakassering vikeplikt for tiden. Problematikken er løftet ut av «på vei» metaforens appell til tålmodighet og inn i rettighetsperspektivet. Det er nærliggende å tenke at dette skyldes det spesifikke sakskomplekset. At krav om frihet fra kroppslige krenkelser så å si står høyere på dagsorden enn krav om likelønn, kvinner til toppstillinger og mindre kjønnsdeling på arbeidsmarkedet.
En parallell kan kanskje trekkes til den mobiliserende kraften som lå i abortsaken, slik vi siste så den her til lands i 2014 da regjeringens forslag om legers reservasjonsrett i forbindelse med abort. Mobilisering og debatt sprengte lydmuren inn til regjeringskontorene, og førte til at forslaget ble lagt i skuffen. Det er mulig at jo nærmere likestillingsdebatten kommer kroppen jo mer aktualiseres rettigheter – og jo større er den mobiliserende kraften? Men det er også mulig at #metoo bidrar til å åpne rommet for en ny likestillingsdebatt der rettighetsperspektiver i økende grad utfordrer «på vei» tenkningens også når det gjelder det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, likelønn, karriere, makt osv.?
Det er mulig at jo nærmere likestillingsdebatten kommer kroppen jo mer aktualiseres rettigheter – og jo større er den mobiliserende kraften?
Noter
[1] Skjeie, H. og Teigen, M. (2003). Menn imellom. Mannsdominans og likestillingspolitikk. Makt- og demokratiutredningen. Oslo: Gyldendal Akademisk.
[2] Østbakken, K., Reisel, L., Schøne, P., Barth, E. og Hardoy, I. (2017). Kjønnssegregering og mobilitet i det norske arbeidsmarkedet. ISF-rapport 09/17. Oslo: Institutt for samfunnsforskning.
[3] Reisel, Liza og Mari Teigen. (2014) Kjønnsdeling og etniske skiller på arbeidsmarkedet. Oslo: Gyldendal Akademisk.
[4] Østbakken, Kjersti, Erling Barth og Pål Schøne (2014). Hva betyr kjønnssegregering for lønn? I: Reisel, Liza og Mari Teigen, Kjønnsdeling og etniske skiller på arbeidsmarkedet. Oslo: Gyldendal Akademisk.
