Vi har som regel en forestilling om at de skandinaviske landene ligner hverandre. Det er jo også riktig i et større internasjonalt perspektiv, men bruk av begreper som «den skandinaviske modellen» kan også bidra til at vi overser interessante forskjeller. En slik forskjell er kjønnsbalansen i norske og danske kommunestyrer: 41% av de norske kommunestyrerepresentantene er kvinner (2019), mens det i Danmark er 33% kvinner i kommunestyrene (2017). Forskjellen er enda mer markant hvis man ser på ordførerne: I Norge er det 35% kvinnelige ordførere (2019), mot 14% i Danmark (2017). Spørsmålet er hvorfor?
Fordi Danmark og Norge antas å tilhøre den samme skandinaviske modell og begge betraktes som foregangsland med hensyn til kjønnslikestilling, så skulle man ikke forvente slike forskjeller i kvinnelig lokalpolitisk representasjon. Forskjellene er tankevekkende fordi Danmark og Norge i forskningslitteraturen betraktes som meget like når det gjelder relevante forklaringer på kjønnsrepresentasjon. Det handler først og fremst om strukturelle forhold som kommunestruktur, valgsystemet og partisystemer.
Vi belyser denne forskjellen ved hjelp av to ulike datasett: Et fullstendig datasett med informasjon om alle kandidater som stilte til valg i Norge i 2019 og i Danmark i 2017, og et annet datasett fra representative velgerundersøkelser om holdninger til ulike typer for deskriptiv representasjon og grunner for å gi personstemme.
Kommunestruktur, valgsystem, partisystem, eller?
Når det gjelder kommunestruktur tilsier tidligere forskning at det vil være en lavere kvinneandel i små sammenlignet med store kommuner – det mønster anes til dels også i Norge, men ikke i Danmark. Danske kommuner er også større enn de norske. Men resultatene viser at dette ikke kan forklare forskjellen i kjønnssammensetning i kommunestyrene. På tvers av alle størrelseskategorier ses samme mønster – nemlig at kvinneandelen er høyere i Norge enn i Danmark. Ja, selv i de minste norske kommunene er kvinneandelen større enn i de største danske kommunene.
Når det gjelder partisystem, dokumenteres det som forventet at partier til høyre generelt har en lavere kvinneandel enn det partiene til venstre har. At partiideologi har en betydning for kvinneandel gjelder altså både i Norge og i Danmark. Men analysen viser samtidig at forskjellen i lokal kvinnerepresentasjon ikke kan forklares av forskjeller i partisystemene: alle norske partier med unntak av Fremskrittspartiet (Frp) og Miljøpartiet de grønne (MDG) har en høyere kvinneandel enn deres danske søsterpartier. Dette kan tyde på at det er noe mer grunnleggende og landspesifikt som påvirker kjønnsbalansen i partiene, uavhengig av ideologi. Spørsmålet er hva det kan være.
Når det gjelder valgsystemet, der begge land gir velgerne innflytelse gjennom av personstemmer, er det korte svar at heller ikke dette kan forklare forskjellen i kvinneandelen mellom Norge og Danmark. Tvert imot, analysene indikerer at valgsystemet med personstemmegivning har samme generelle og landspesifikke effekt på alle partier i hvert sitt land, men at effekten har motsatt fortegn i Danmark og Norge. Og at fortegnene er motsatt av det man skulle forvente: norske kvinnelige kandidater straffes av velgerne, mens det motsatte er tilfellet i Danmark.
Man kan forestille seg at dette henger sammen med velgernes holdninger. I artikkelen sammenlignes danske og norske velgeres syn på tre typer for representasjon: kjønn, alder og geografisk representasjon. Dansker og nordmenn er enige om at geografisk representasjon er viktig, mens de er noe uenige om hvor viktig kjønns- og aldersrepresentasjon er. De norske velgere synes generelt at disse to former for sosiodemografisk representasjon er viktigere enn det danske velgere gjør.
Analysene viser også at synet på kjønnsrepresentasjon er mer kjønnet i Danmark enn i Norge, idet norske menn og kvinner er mer like i synet på kjønnsrepresentasjon enn det danske menn og kvinner er. Slik sett kunne syn på kjønnsrepresentasjon jo forklare hvorfor det er flere folkevalgte kvinner i Norge enn i Danmark, men det forutsetter at velgernes syn på representasjon har betydning for deres stemmegivning og det er ikke tilfellet.
Så da er det siste spørsmål, hva så? - Hva er svaret på vårt spørsmål?
I artikkelen argumenterer vi for at strukturelle forhold som kommunestørrelse, valgsystemet og partisystemet ikke kan forklare hvorfor det er flere kvinnelige kommunestyrerepresentanter i Norge enn i Danmark.
Samtidig finner de at partienes kandidatutvelgelse har betydning: Hvis bare partienes rangeringer avgjorde hvem som ble valgt inn, og personstemmer ikke hadde betydning, ville kvinneandelen i norske kommunestyrer vært 45 prosent mot 31 prosent i Danmark.
Det tyder på at norske partier er mer oppmerksomme på kjønnsbalansen. Denne forskjellen blir imidlertid noe redusert av velgerne. Norske velgere er i prinsippet mest opptatt av kjønnsrepresentasjon, men kandidatens kjønn er samtidig mindre viktig for norske velgere enn for danske velgere når de avgir personstemme. Norske kvinnelige kandidater straffes av velgerne, mens det motsatt er tilfellet i Danmark.
Hvorfor det?
En mulig forklaring er at norske velgere regner med at partiene allerede har tatt hensyn til kjønn i oppsetning av valglister, og at de derfor ikke behøver å tenke på det når de stemmer.
Men det reiser jo bare enda et spørsmål: Hvorfor er norske partier mer opptatt av kjønnsbalanse enn danske partier?
Et mulig svar vi trekker frem i artikkelen er den grunnleggende forskjell i hvordan man i de to land tilnærmer seg temaet kjønn og likestilling og mer konkret hvordan temaet tas opp på den politiske dagsordenen og i den offentlige debatten.
I artikkelen drøfter vi avslutningsvis hvordan denne grunnleggende kulturelle forskjellen reflekteres i hvordan nasjonale myndigheter og andre politiske aktører forholder seg til deskriptiv representasjon. I motsetning til i Danmark, har norske myndigheter i mange år aktivt igangsatt og finansiert kampanjer og forskningsprosjekter med sikte på en jevnere kjønnsbalanse i norske kommunestyrer; politiske partier har frivillig innført ulike former for kjønnskvotering på valglistene, og i Norge er det også innført kjønnskvotering i andre sektorer (styrer, offentlige utvalg mm).
Med andre ord er kjønn og likestilling et naturlig hensyn i mange henseender i Norge, mens temaet nærmest kan betraktes som et «kulturelt tabu» i Danmark. – I hvert fall inntil nylig…
