Av: Mari Teigen, forskningsleder, Institutt for samfunnsforsking
Publisert i Dagens Næringsliv 31. mai 2013
DN 28. mai leser vi at relativt få kvinner etablerer egen bedrift i Norge. Likestilling har skylden, ifølge forskerne. Mindre kjønnsforskjeller i andre land forklares med at der kjønnsdiskrimineringen er større, øker også incentivene til å starte for seg selv.
Dette er en ny vri på likestillingsdebatt, der det er likestillingen i seg selv som hevdes å skape mangel på likestilling. Dette er intrikat argumentasjon, noen ganger for intrikat?
Handler kjønnsforskjellene i entreprenørskap virkelig om at kvinner er «for» likestilte?
Vel, det er lite som tyder på det - særlig fordi det kvinnelige entreprenørskapet faktisk ikke er spesielt lavt i Norge. Det er det mannlige entreprenørskapet som er spesielt høyt.
DNs intervju med Knut Røed baserer seg på en artikkel av Røed, Berglann og Golombek i siste nummer av tidsskriftet Søkelys på arbeidslivet. Selv om det er mannlig entreprenørskap vi har mye av i Norge, hevder forfatterne at kjønnsforskjellene skyldes kvinners likestillingsnivå.
Vi kan gi Røed & co. rett i at det norske arbeidsmarkedet er preget av likestilling på noen viktige punkter. Det gjelder særlig kvinners deltagelse på det norske arbeidsmarkedet. Norge rager øverst i kvinners yrkesdeltagelse i OECD-området. Siden midten av 1980-tallet har kvinner vært i flertall i høyere utdanning, og de senere år også innenfor prestisjeutdannelser som jus og medisin. Det er omtrent like mange kvinner som menn innenfor økonomiutdanningene, og kvinneandelen er økende på ingeniørutdanningene.
Samtidig er det norske arbeidsmarkedet preget av vedvarende kjønnsforskjeller, som vi vanskelig kan kalle likestilling. Kjønnssegregeringen på det norske arbeidsmarkedet er skarp, både horisontalt og vertikalt. I offentlig sektor er det 70 prosent kvinner, i privat sektor er det 60 prosent menn.
Kjønnssegregeringen er koblet sammen med prosesser som skaper ulikhet i lønn, status og utviklingsmuligheter.
Diskriminering på grunn av graviditet og fødselspermisjon er stadig den vanligste klagesaken hos Likestillings- og diskrimineringsombudet.
Kvinner er konsentrert på lavere nivåer i norske arbeidsorganisasjoner
Andelen kvinner i topposisjoner er lav sammenlignet med andre vestlige land.
Kjønnsforskjellene i lønn er større i høy- enn i lavutdanningsgrupper, altså får kvinner mindre igjen for sin investering i høyere utdanning i form av lønn og karriereutvikling enn det menn gjør.
Selv om det er en internasjonal tendens at færre kvinner enn menn er entreprenører, er spørsmålet om ikke «kvinneperspektivet» mister hovedpoenget av syne. Relativt sett er det ikke uvanlig få kvinnelige entreprenører i Norge, det er uvanlig mange mannlige entreprenører. Kan vi anvende likestillingsperspektivet til å forstå dette fenomenet?
Dersom diskriminering av kvinner i andre land kan forklare et relativt høyere nivå av kvinnelig entreprenørskap, bør kanskje problematikken her snus på hodet til et spørsmål om hva det er med menn i Norge. Hvis man tar utgangspunkt i at menn er mer villige til å ta risiko enn kvinner, kan man spekulere i om det omfattende mannlige entreprenørskapet i Norge har å gjøre med de relativt ordnede arbeidsforholdene på arbeidsmarkedet.
Skyver den norske tryggheten risikoorienterte menn over i å etablere egen virksomhet?
Eller kan det være at høy sysselsetting blant kvinner og tryggheten fra velferdsstaten gjør det lettere for norske menn å ta risikoen ved å starte eget firma enn i andre land?
