En helhetlig diskrimineringslovgivning, hvor kjønn, etnisitet, religion, seksuell legning og andre diskrimineringsgrunnlag omfattes av én og samme lov, er igjen tilbake på den politiske dagsorden etter at likestillingsminister Solveig Horne (Frp) slo fast at regjeringen vil pusse støv av ideenog fremme forslag om en slik lov.
CORE-forsker Liza Reiselved Institutt for samfunnsforskning har forsket på prosessen som i 2009 ledet fram til forslaget om en helhetlig antidiskrimineringslov. Hennes funn ble nylig publisert i tidsskriftet Social Politics (fulltekstversjon)
Samspill mellom ulike diskrimineringsgrunnlag
Reisel har undersøkt i hvilken grad forskningslitteraturen om interseksjonalitet – samspillet mellom forskjellige former for ulikhet og diskrimineringsgrunnlag – var i fokus da forslaget til ny lov ble utarbeidet.
Et eksempel på samspill mellom ulike diskrimineringsgrunnlag er når en person diskrimineres på bakgrunn av en kombinasjon av egenskaper. Disse kan både være egenskaper som hver for seg kan gjøre en spesielt utsatt (eksempelvis om man er lesbisk kvinne med innvandrerbakgrunn) eller det kan være en kombinasjon av egenskaper hvor det er kombinasjonen snarere enn egenskapene hver for seg som utgjør diskrimineringsgrunnlaget.
Sistnevnte kan illustreres med et eksempel hvor to kvinner med vietnamesisk bakgrunn ble nektet å sjekke inn ved et Thon-hotell i Oslo fordi betjeningen mente de var prostituerte. Likestillings- og diskrimineringsombudet henviste i denne konkrete saken til én paragraf i likestillingsloven og én paragraf i diskrimineringsloven og konkluderte med at det var nettopp kombinasjonen av kjønn og etnisitet som utgjorde diskrimineringsgrunnlaget.
- Ideen om en helhetlig likestillingslov var blant annet begrunnet med behovet for å få på plass et bedre vern mot diskriminering som skjer på grunnlag av slike kombinasjoner av egenskaper som hver for seg ikke nødvendigvis ville ført til diskriminering. Slik skulle man unngå at personer som opplever sammensatt diskriminering havner mellom to stoler eller lover, sier Reisel.
Hun har undersøkt hvorvidt dette målet ble realisert i lovforslaget.
Greide ikke sette teori ut i praksis
For å besvare spørsmålet har Reisel sammenliknet to til dels parallelle lovreformprosesser og utredninger, den svenske og den norske. Selv om utfallet av prosessene ble ulikt – en samlet lov ble vedtatt i Sverige og forkastet i Norge – har de ifølge henne til felles at ingen av dem greide å omsette teoretiske perspektiver om interseksjonalitet eller flerdimensjonal ulikhet til lovverk som i praksis vil fungere som vern for grupper som står i fare for å rammes av diskriminering på grunnlag av en kombinasjon av flere typer ulikhet.
- Vi ser at begrepet glipper stadig vekk i begge utredningene. Man snakker om interseksjonalitet på et teoretisk plan, men greier ikke å operasjonalisere det komplekse begrepet og konkretisere hva slik blanding av ulike maktstrukturer vil si i praksis. Dermed blir mye opp til fortolkningen, sier Reisel.
Hun mener at mye kunne vært løst ved å utvide lista over diskrimineringsgrunnlag med en formulering av typen «… eller en kombinasjon av disse».
Hvorfor stoppet det sist?
Reisel synes det er interessant at den nye regjeringen nå pusser støv av saken, og er spent på den videre prosessen.
I artikkelen drøfter hun flere årsaker til at prosessen stoppet opp forrige gang, deriblant motstand i høringsrunden hos mektige interessegrupper som LO. LOs sterke posisjon i Norge og overfor den forrige regjeringen kan muligens forklare noe av hvorfor loven stoppet opp her i landet.
Reisel peker også på at behovet for en opprydning i lovgivningen nok var større i Sverige enn i Norge. Mens den norske likestillings- og diskrimineringslovgivningen tradisjonelt har omfattet alle samfunnsområder, har den svenske hatt separate lover for eksempelvis arbeidslivet og utdanningssektoren. I sin nye antidiskrimineringslov opererer fortsatt svenskene med ulike regler for ulike samfunnsområder, selv om de nå er samlet i én og samme lov.
- Da man skulle forsøke å reformere de norske lovene til én lov som skulle beskytte mot diskriminering på mange ulike grunnlag, og samtidig skulle følge tradisjonen med å behandle alle samfunnsområder under ett, ble lovforslaget oppfattet som for lite konkret av en del viktige høringsinstanser. I tillegg foreslo utvalget noen forenklende kompromisser som ble oppfattet som en svekking av den gjeldende kjønnslikestilllingsloven, forklarer Reisel.
Problemet melder seg ved proaktive tiltak
Reisel er spent på hvordan en eventuell ny diskrimineringslovgivning vil bli seende ut. Hun er særlig opptatt av forskjellen mellom diskrimineringsvern og proaktive tiltak for å skape mer likestilling. Slike tiltak kan eksempelvis handle om krav til å skape mangfoldige styrer.
- Med mindre regjeringen går for en minste felles multiplum-løsning som utelukkende handler om å hindre diskriminering, vil det være en utfordring å utforme lovens proaktive tiltak på en måte som både fungerer for kjønn, etnisitet, seksuell legning og andre typer ulikhet, sier hun.
Når man forsøker å speile befolkningens kjønnssammensetning, kjenner vi forholdstallene. Det samme gjelder ikke for egenskaper som etnisitet og seksuell legning.
- I utformingen av loven må man derfor tenke på om det i praksis er mulig å håndtere mer usynlige egenskaper på samme måte som kjønn, uten å bidra til nettopp det loven skal forhindre – nemlig diskriminering. At dette er en utfordring betyr ikke at det vil være umulig å gjennomføre, men det kan være nødvendig med en konkretisering av ulike proaktive tiltak for ulike diskrimineringsgrunnlag, sier Reisel.
