Styrekvoteringen bør avskaffes fordi kvinner gjør like rask karrière som menn, skriver jusstudenten Markus Plesner Dalin i Aftenposten. Dalin legger noen feilaktige premisser til grunn påstandene sine.
Usynlige barrièrer
Dalin blander forskning som omhandler kvinners mulighet til å gjøre bedriftsintern karrière, og forskning som handler om kjønnsbalanse i bedriftsstyrer. Mens karrièreklatring innad i bedriften kan kjennetegnes av det mye omtalte «glasstaket» – det vil si at det finnes interne usynlige barrièrer som hindrer kvinner og minoriteter i å nå toppen –, er det andre mekanismer som hindrer rekruttering av kvinner inn i styrene. Man kan ikke belegge et standpunkt i det ene spørsmålet med forskning fra det andre, og Dalins «glassheis» er en slik sammenblanding.
La oss dvele ved dette glasstaket – som altså handler om kvinners muligheter til å gjøre bedriftsintern karrière. Stemmer det som Dalin sier at «en rekke studier viser at så lenge kvinner jobber like mye som menn og ikke tar lengre pauser som hjemmeværende og deltidsarbeidende, har de like god karrièreprogresjon som menn»? Nei, så enkelt er det ikke.
Karrièreforskjeller
Det er riktig at Halrynjo og Lyngs forskning på jurister, siviløkonomer og sivilingeniører viser at det ikke er betydelige karrièreforskjeller mellom kvinner og menn før de får barn. Når de blir foreldre, skyter imidlertid mennenes karrière fart, mens kvinnenes stagnerer.
Forskningen peker på at arbeidslivets krav – særlig innenfor de karrièreorienterte yrkene – gjør det vanskelig å forene doble karriereløp. For å få familiekabalen til å gå opp, må den ene gi karrièreambisjonene slakk. Forskningen viser at dette stort sett blir mor.
Dette kan imidlertid ikke forklares med at mor har svakere preferanser for karrière eller ønske om en kjønnstradisjonell arbeid-familietilpasning. Det er nemlig lite som tyder på at kvinner med «riktig» og høy utdanningsbakgrunn ikke ønsker karrière. Betingelsene for å investere i karrière er imidlertid skjevfordelt. Det er fortsatt flere menn som har backup på hjemmebane, og som kan tillate seg å prioritere egen karrière og likevel regne med at barn og familie blir ivaretatt.
To karrièrer samtidig
Det politiske spørsmålet er hvordan arbeidslivets spilleregler kan endres slik at det blir mulig å kombinere to karrièrer i én og samme familie. Det er denne problematikken som i dag står øverst på den europeiske velferdspolitiske dagsorden. Debatten er stor, og reformene er i ferd med å presse seg frem. Kanskje ikke fordi arbeidslivet selv bekymrer seg for kvinners karrièremuligheter, men fordi fødselstallene synker. OECD-tall viser en dramatisk nedgang i antall barn pr. kvinne fra 1970 til i dag, fra 2,7 til 1,7 i gjennomsnitt. I flere europeiske land har altså kvinner tatt arbeidslivets spilleregler til følge, og valgt bort barn.
Flest barn fødes i nordiske landene, mens kvinner i Tyskland, Østerrike, Sveits, Italia, Hellas, Spania og Portugal føder færrest barn. Det er altså ikke bare i Norge vi er opptatt av debatten om permisjonsordninger og barnehagetilbud, andre europeiske land er stadig mer opptatt av hvordan de kan legge til rette for at flere kvinner og menn kan kombinere karrière med familieliv og omsorgsoppgaver. Dette er noe av bakgrunnen for at ledende forskere fra Tyskland, England, USA, Danmark og Norge i dag møtes på Institutt for samfunnsforskning for å diskutere tilpasninger mellom familie- og arbeidsliv.
Publisert i Aftenposten 19. september 2013.
