Kommentaren er forfattet av professor og CORE-forsker Hege Skjeie. Skjeie ledet det regjeringsoppnevnte Likestillingsutvalget. Kommentaren sto på trykk i papirutgaven av Dagens Næringslivlørdag 29. november 2014.
I lang tid var alle i Norge sosialdemokrater. I Sverige er nesten like mange i dag feminister. En del av æren har Gudrun Schyman. Hun er en superstjerne i svensk politikk, selv om hun leder et bittelite parti. Feministisk initiativ heter det, partiet altså, F! i kortversjon. Partiet klarte ikke sperregrensen ved det svenske valget i høst, men mer etablerte partier ble mer feministiske på grunn av F!
Schyman selv har mye rikspolitisk erfaring, blant annet som tidligere leder for Vänsterpartiet, SVs svenske søsterparti. Hun vet hvordan hun skal manøvrere for å presse politiske saker opp og frem.
Schyman har nå vært på Norges-besøk, og ble hilst velkommen til norsk-svensk konferanseav den svenske ambassadøren. Likestilling er som kjent et fellesnordisk omdømmevåpen, og utallige delegasjoner sendes fra Norden ut i verden med beretninger om likestillingseventyr. Et eget feminist-parti har vi riktignok ikke i Norge. Men kan vi få det?
Det var spørsmålet Gudrun Schyman skulle svare på, mens hun var i Oslo. Ja, mente hun, og viste til fremveksten av miljøpartier. Da det svenske miljøpartiet entret den rikspolitiske banen var Schyman leder for Vänsterpartiet. På venstresiden mente man - arrogant nok - at miljøpolitikk var deres domene. Her trengtes ingen nye tanker. - Vi tar allerede hånd om dette, sa «vänstern». Det var altså feil, og pr i dag er miljøpartiet litt større enn venstrepartiet i svensk politikk.
I Norge kjenner SV miljøparti-pusten i nakken, og Arbeiderpartiet samler seg om en ny miljøpolitikk. Men bare SV har erklært seg som et feministisk parti. I Arbeiderpartiet tipper jeg at de tenker om likestillingen omtrent som «vänstern» i sin tid tenkte om miljøet.
I møte med Gudrun Schyman lettet også Audun Lysbakken på lokket. Gamle kolleger - altså Arbeiderpartiet (og Senterpartiet) – hadde bremset for utvikling av ny likestillingspolitikk i den rød-grønne regjeringen. SV hadde likestillingsministeren, men gikk på interne nederlag. Vi vet det jo: Denne regjeringens likestillingspolitikk la Kolberg-metoden til grunn. Det vil si, og la oss gjenta det sammen: Pappaperm, pappaperm, pappaperm! Ti uker – tolv uker – fjorten uker! Det var jo Jens Stoltenberg som i sin tid kom på dette med pappakvoter. Og det var Jonas Gahr Støre som i ungdommen skrev bok om tidsklemma. Så her er det bare å utvide. Resten kan med fordel vente litt.
Jeg vet ikke om åpenheten om gamle regjeringskonflikter er en helt ny SV-linje. Den anses kanskje som en vei ut av uføret. SV ble så godt som knust av regjeringsprosjektet, mens Arbeiderpartiet stiger mot nye høyder i opposisjon.
Stortingsveteranen Karin Andersen har nå fortalt om diskusjoner hun hadde i 2011, med den daværende statsministeren, om barnetillegget i uføretrygden. AP i regjering mente at det var for sjenerøst, og la fram kuttforslag som liknet på det Solberg-regjeringen presenterte i høst. Men SV satte foten ned (og sto på den), beskrev Andersen bramfritt til Aftenposten. Lekkasjer om gamle stridigheter er gode nyheter, og slik får vi omsider gløtte inn i regjeringskontorene.
Spørsmålet er likevel om ikke SV var for lojal da det gjaldt som mest. Kanskje tok partiet rett og slett for få dissenser i regjering?
Vi kan gløtte inn i Stortinget også. En spørreundersøkelse blant representantene fra forrige periode, som ble presentert av Institutt for samfunnsforskning på møtet i Oslo, viser at 100 prosent av SV-representantene synes det er svært viktig «å legge forholdene til rette for mer likestilling». I Arbeiderpartiet synes man også dette er viktig, men ikke på langt nær like viktig som i SV.
Høyre-venstredimensjonen er ellers krystallklar, og lite i disse svarene tyder på en norsk partivirkelighet der feminisme fremmes på tvers. Fra regjeringsposisjon er det Fremskrittspartiet som nå tar hånd om likestillingspolitikken. I dette partiet ga så godt som ingen utrykk for at det er viktig med «mer likestilling». Skal noen dissentere på likestillingspolitikk i denne regjeringen, må det altså bli Høyre.
På velgernivå synes man – samlet sett – at både likestilling og miljøvern er viktig. Hvor viktige disse sakene er for partivalget, sier slike tall ikke noe om. Men vi vet at de har mobiliseringspotensial. Som Marie Simonsen observerte i Dagbladet denne uka: I prioriteringen av likestilling er politikerne nå i utakt med velgerne. Hvis ikke noen griper sjansen, gjør kanskje noen andre som i Sverige.
Det kan tenkes at det er plass til flere partier i Norge også. Miljøvernet har som kjent fått sin egen representant på Stortinget.
I uka etter konferansen har flere kommentatorer og debattanter besvart spørsmålet om hvorvidt Norge trenger et feministparti:
Norske menn trenger et feministparti, skriver Sigve Indregard i Morgenbladet
Nye småpartier setter dagsorden når de gamle sover i timen, skriver Marie Simonsen i Dagbladet
Ukritisk forsvar av partier man sympatiserer med, svarer Marie Simonsen Maddam-skribentene
Tar vi de riktige valgene nå, kan det bli en lang feministisk vår, skriver Audun Lysbakken
