Diskriminering kan gå i arv

– Arbeidsgiver sa at de helst ville ha norske personer.

Det sier «Mohammed» når han blir intervjuet av forsker Julia Orupabo. Til tross for sin høye utdannelse sliter han med å få jobb. Orupabos studie er én av flere som omtales i en ny rapport fra Institutt for samfunnsforskning. Her har forskerne Arnfinn H. Midtbøen og Hilde Lidén sammenliknet diskriminering av samer, nasjonale minoriteter og innvandrere i Norge.

Fortidas fornorsking setter spor

Forskerne konkluderer med at vi, for å forstå situasjonen til innvandrere, samer, rom og romani i dagens Norge, må ta historien med i bildet. Diskriminering av tidligere generasjoner kan bidra til at også etterkommerne har dårligere muligheter.

– For eksempel kan arbeidsgiveres eller huseieres fordommer hindre minoritetspersoner i å få jobb eller bolig, sier forsker Arnfinn H. Midtbøen.

I slike tilfeller sier vi at det er direkte diskriminering som finner sted. Men den kan også skje indirekte.

Fortidas fornorskingspolitikk har nemlig satt sine spor. Politikken innebar blant annet at samiske barn ble nektet å snakke sitt eget morsmål på skolen, og at staten forsøkte å tvinge nomadiske eller omreisende samer, romani og rom til å bli bofaste. For en del minoritetsgrupper har dette bidratt til at også generasjoner som lever i dag stiller svakere i møte med utdanningssystemet og arbeidsmarkedet.

– Hvis utgangspunktet er mye dårligere, er ikke nødvendigvis likebehandling nok til å sikre reelt sett like muligheter. Da kan det være nødvendig med ekstra tiltak, sier Midtbøen.

Manglende inngrep kan være overgrep

Diskriminering kan også ta form av en slags statlig bjørnetjeneste.

– Vissheten om tidligere tiders fornorskingspolitikk og undertrykking kan gjøre at staten, i frykt for å begå nye overgrep, aksepterer praksiser som bidrar til at minoritetsgrupper systematisk kommer dårligere ut. Også det kan være en type diskriminering, forklarer Midtbøen.

Han viser til at stort skolefravær blant rom- og romani-barn flere ganger har vært oppe til debatt. En mulig konsekvens av at foreldrene tar barn ut av skolen på grunn av kulturelle praksiser, er at de får mangelfull opplæring og dårligere forutsetninger for videre utdanning og arbeid.

Retten til å bevare kultur kan dermed komme i konflikt med barns rett til utdanning.

Innvandrere på bunn av minoritetshierarkiet

Spørsmålet om hvor langt en minoritets rett til å bevare kulturelle praksiser strekker seg, ble nylig aktualisert med debatten om rituell omskjæring av guttebarn. Slik omskjæring er vanlig blant jøder og muslimer.

Barneombudet var blant aktørene som mente at minoritetsgruppenes rett til å bevare praksis ble tillagt for stor vekt, på bekostning av det enkelte barns rettigheter. Stortinget gikk likevel inn for at offentlig helsevesen skal tilby slik omskjæring, og loven trådte i kraft 1. januar i år.

– Det er ikke sikkert dette ville skjedd dersom rituell omskjæring av gutter bare angikk muslimske innvandrere og ikke jøder. Fra politisk hold var man nok redd for å gjenta historiske feilgrep overfor jødene, sier Midtbøen.

Han synes det er påfallende hvordan den politiske retorikken varierer etter hvilken minoritetsgruppe det er snakk om.

– Terskelen er nok lavere for å kritisere praksiser blant innvandrere. Her har ikke staten samme frykt for å gjenta tidligere tiders statlige overgrep.

Midtbøen viser til at minoritetsgruppene har ulik rettslig status, noe som gjerne omtales som et minoritetshierarki. Av gruppene som er omtalt i rapporten, er innvandrere nederst i hierarkiet. Til forskjell fra samer og nasjonale minoriteter har de ikke lovfestet rett til å bevare sin kultur (se fakta nederst i saken).

Bildene av foreldregenerasjonen henger ved

Arbeidsinnvandrere som kom fra Pakistan til Norge på 1960- og 1970-tallet jobbet gjerne i lavlønnsyrker og bodde i områder med dårlig boligstandard. Mange møtte skepsis og negative fordommer i det norske samfunnet. Men barna og barnebarna til disse personene har klatret raskt på den sosiale stigen. I snitt tar de nå høyere utdanning enn sine jevnaldrende i majoritetsbefolkningen.

Dette ser imidlertid ut til å ha gått en del arbeidsgivere hus forbi. De bedømmer etterkommerne ut fra forestillingene om foreldre- eller besteforeldregenerasjonen. For eksempel viser Midtbøens tidligere forskning at de forventer dårligere norskkunnskaper av etterkommerne enn de har saklig grunn til. Og bytter man ut et norsk navn med et pakistansk minker sjansen for å bli innkalt på jobbintervju med 25 prosent.

– Diskriminering av norskfødte med innvandrerbakgrunn er nok et eksempel på hvordan tidligere generasjoners marginaliserte posisjon i samfunnet kan påvirke hva som skjer her og nå, sier han.

Politisk pisk mot diskriminering

Midtbøen mener politiske myndigheter må kreve at arbeidslivet tar grep for å sikre at alle – uansett bakgrunn – får vekslet inn utdanningsinvesteringen sin på arbeidsmarkedet. Han er derfor spent på hvordan regjeringens nye diskrimineringslovgivning vil se ut. Likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne (Frp) har varslet at denne vil bli sendt på høring innen året er omme.

– Rettslig vern mot diskriminering er utvilsomt viktig, men alene blir det nærmest for symbolpolitikk å regne, mener han.

– Loven bør i tillegg kreve at alle arbeidsgivere jobber aktivt for ikke å diskriminere.

I dag er private bedrifter med mindre enn 50 ansatte unntatt fra plikten til aktive tiltak mot etnisk diskriminering. De fleste bedrifter i privat sektor faller i denne kategorien.

– Når integreringspolitikken vektlegger deltakelse på arbeidsmarkedet, er det uhyre viktig å hindre at noen blir stengt ute. Det finnes mange bedrifter som gjør mye bra, men det store bildet tilsier at politisk pisk er nødvendig, sier forskeren.

Trenger oppdaterte minoritetsbilder

Mens det finnes egne levekårsundersøkelser for innvandrere, er det særlig store kunnskapshull når det gjelder de store oversiktsbildene for nasjonale minoriteter, rett og slett fordi etnisitet ikke oppgis i statistikken.

– Selv om det byr på noen forskningsutfordringer, er det gode grunner til ikke å registrere denne typen informasjon. Historien har vist at slike registre kan bli misbrukt, sier Midtbøen, og viser til jødeutryddelsen som eksempel.

Man kan ifølge ham også få mye nyttig kunnskap uten å bruke registre. Dybdeintervjuer og langvarige feltarbeid kan gi kunnskap om hva som er de kulturelle praksisene blant nålevende generasjoner av ulike minoriteter, og dermed bidra til en mer treffsikker antidiskrimineringspolitikk.

– Ellers står myndighetene i fare for å basere politikken på stereotype forestillinger og utdaterte bilder av om hva det vil si å være for eksempel jøde, same, romani eller rom, sier Midtbøen.

Kilder

Midtbøen, Arnfinn H. og Lidén, Hilde. 2015.Diskriminering av samer, nasjonale minoriteter og innvandrere i Norge. En kunnskapsgjennomgang. Rapport 2015:01. Institutt for samfunnsforskning.

Orupabo, Julia. 2014.Kompetanse – en symbolsk markør. Kjønn, etnistet og aspirasjoner i overgangen mellom utdanning og arbeidsmarked. Doktorgradsavhandling avlagt ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Oslo.

Fakta om rapporten

• Rapporten er bestilt av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).

• De studerte minoritetsgruppene har ulik rettslig status.

• Samer er regnet som urfolk, og har særlig sterk rettslig status. De har eget språk- og forvaltningsområde samt eget parlament.

• Til de nasjonale minoritetene regnes minoritetsgrupper som historisk har en tilknytning til landet. I Norge er disse: Jøder, rom (sigøynere), romani (tatere), kvener/ norskfinner og skogfinner. Disse har en lovfestet rett til å vedlikeholde eget språk, religion og kultur.

• Innvandrere har få særskilte rettigheter i Norge, men har som alle andre en lovfestet rett til ikke å bli diskriminert på grunnlag av etnisitet, religion, språk eller nasjonalitet.

• Regjeringen arbeider for tida med å lage en ny antidiskrimineringslov som behandler alle diskrimineringsgrunnlag under ett (f.eks. etnisitet, kjønn og funksjonsnedsettelser). Denne skal erstatte dagens lovverk som består av flere ulike lover.