Kommentaren er forfattet av UiO-professor og CORE-forsker Hege Skjeie, og sto på trykk i Dagens Næringslivlørdag 3. januar 2015.
Det er på ingen måte noen hemmelighet at arbeidslivet er kjønnsdelt. Med unntak for varehandelen, er de største næringene stadig delt etter kjønn: Menn er industri-, bygg- og anleggsarbeidere, mens kvinner er helse- og sosialarbeidere eller lærere.
Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet har konsekvenser for lønn, arbeidstid og arbeidsmiljø. Det er i seg selv en barriere mot omstilling og kompetanseutvikling. En ny og mye omtalt bok fra en gruppe forskere ved Institutt for samfunnsforskning, Kjønnsdeling og etniske skiller på arbeidsmarkedet, utdyper problemet. Seige strukturer preger arbeidslivet, midt i likestillingslandet. Det er politisk krevende å drive politikkutvikling for å endre slike - men umulig er det nok ikke.
2015 er året da den blå regjeringen skal (re-)lansere likestillingspolitikken sin. Den kommer i to deler. Likestillings- og diskrimineringslovgivningen skrives på nytt. Flere lover skal samles til én, men det bør ikke være hovedsaken. Det folk flest trenger, er et diskrimineringsvern som virker. Det har vi ikke i dag. Vi har et lavterskeltilbud, i form av et ombud og en nemnd, men det rår ikke over effektive sanksjoner. Dette kan bare forstås som at diskriminering ikke blir tatt helt på alvor som likestillingsproblem. Men her kan altså en blå regjering fremme en viktig reform. Den handler til og med om gjennomføringskraft.
Så skal en statsråd fra Frp presentere regjeringens første melding til Stortinget, om all annen likestillingspolitikk. Likestilling er ikke et saksfelt som Frp tradisjonelt har vært opptatt av. Men nå har altså partiet forvalteransvaret her, og likestillingsminister Solveig Horne blir rett og slett nødt til å utvikle politikk for et mindre kjønnsdelt arbeidsliv. Dette er nemlig et eget kulepunkt i den blå regjeringsplattformen fra 2013: «Regjeringen vil: Fremme tiltak med sikte på at flere skal velge utradisjonelle utdanninger og karrierer, for å bidra til et mindre kjønnsdelt arbeidsliv».
Politikken bør helst bli robust. Men samtidig er kunnskapsgrunnlaget ganske tynt når det gjelder effektiv virkemiddelbruk. For på dette feltet har det ikke vært drevet særlig mye politikkutvikling før. En ny arbeidslivspolitikk kan Solveig Horne bare utvikle i samforstand med parti-fellen i Arbeidsdepartementet. Men der er de heller ikke så opptatt av likestilling, tradisjonelt sett. Arbeidsministeren har dessuten et mildt sagt dårlig forhold til arbeidstakerorganisasjonene. Så hvem kan man ellers politikk-utvikle sammen med? Dette blir krevende, ja.
Ingen skal likevel frata regjeringen sjansen, før den har levert: Tenk bare - om det blir en blå regjering som gjør en styringsinnsats for et mindre kjønnsdelt arbeidsliv? Rundt forsøk på slikt, må vel likestillingsentusiaster i alle leire kunne forenes?
I 2014 var også likestillingseentusiaster i alle leire forente. Men det var i skuffelse over regjeringen. Reservasjonsretten markerte bare begynnelsen. Samtlige parter i arbeidslivet protesterte gjentatte ganger mot regjeringens krymping av fedrekvoten. Ingen likte heller forslaget om generell «oppmyking» av reglene om permisjonsdeling. - Dumskapen må ikke få råde, ble den gamle høyrefeministen Else Bugge Fougner sitert på, i Dagens Næringsliv (DN) rett før jul. Særs klar tale må vi kalle det, fra nettopp den siden.
Da hadde DN også tatt et dypdykk i ledelsen av de store statskontrollerte selskapene. I de ti største virksomhetene fant man ingen kvinner på toppen, og skrint med kvinner i det hele tatt. Ved juletider nøyde næringsminister Monica Mæland seg med å vise til samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen da hun ble spurt om hvordan i alle dager det kunne ha seg at NSB ikke har noen damer i toppledelsen sin. Det er fordi NSB sorterer under Samferdselsdepartementet. Men slikt utenomsnakk blir for enkelt i 2015. I 2015 blir det ikke bare Frps, men hele regjeringens ansvar, å fremme en robust likestillingspolitikk.
Et mer likestilt arbeidsliv er den største utfordringen regjeringen kan ta fatt på. Diskrimineringsvern, yrkesvalg, arbeidstid og lønnsnivå er kjernespørsmål nå som før. Stoltenberg-regjeringen så seg blind på sysselsettingsgraden (for ikke å si -grafen) blant kvinner i Norge, og ville helst tro at pappapermen kunne fikse resten. Det kunne den ikke. Den gjør noe av det som trengs, men langt fra alt.
Det kjønnsdelte arbeidslivet starter med fagvalgene på videregående skole. For en regjering med nye likestillingsambisjoner, kan tiltak som påvirker utdanningsvalg være en riktig god start.
