En tidligere versjon er publisert i Klassekampen 22. mars 2023
I industrisamfunnets mannlige forsørgermodell var mannens sosiale rettigheter knyttet til familieforsørgelse, og kvinnens rettigheter var avledet av mannens. Individuelle sosiale og økonomiske rettigheter for kvinner har stått sentralt i utviklingen av de likestillingsorienterte nordiske velferdsstatene.
Men etter hvert kom fedres omsorgsrettigheter på dagsorden. Fra 1978, da betalt morspermisjon ble avløst av foreldrepermisjon, fikk norske fedre for første gang mulighet til å ta ut permisjon: Av de daværende 18 permisjonsukene var 6 uker reservert for mødrene, mens de resterende kunne deles fritt mellom foreldrene. En av begrunnelsene var at enkelte mødre ville ønske å gå tilbake til jobb før permisjonstiden var utløpt, og det var rimelig at fedrene da kunne overta de resterende ukene. Men svært få fedre tok noe av denne permisjonen. Mål om økt likestilling i familie- og arbeidsliv og barns rett til omsorg fra begge foreldre, var bakgrunnen for at fedre fikk en individuell rett til 4 uker betalt foreldrepermisjon – fedrekvoten – i 1993. Ukene kunne ikke overføres til mødre. Fedres individuelle rettigheter har siden vært et gjenvendende stridstema – fedrekvoten har vært utvidet, kuttet og utvidet igjen.
I dag har både mødre og fedre (og medmor) en individuell rett til 15 uker betalt permisjon (100 prosent lønnskompensasjon, 19 uker med 80 prosent kompensasjon), som ikke kan overføres til den andre forelderen. Mødre har også rett til 3 uker permisjon før fødsel. For å ha rett til betalt permisjon må man ha vært i jobb 6 av de siste 10 månedene eller hatt en årsinntekt på minst et halvt grunnbeløp. I tillegg til fedres og mødres individuelle rettigheter kommer den såkalte fellesdelen av permisjonen, som kan fordeles fritt. Denne familiebaserte rettigheten er på 16 uker (100 prosent lønnskompensasjon, 18 uker med 80 prosent kompensasjon). I praksis er dette blitt en morsrettighet. Det er velkjent at det nesten alltid er mødrene som tar fellesdelen, mens fedrene tar sin individuelle rettighet, uansett lengde.
Mødre og fedre blir dessuten forskjellsbehandlet i regelverket. Fedres rett til å ta ut foreldrepenger fra fellesperioden er avledet av hva mødrene gjør: Det er et såkalt aktivitetskrav til mor, fedres uttak er betinget av at mødre går ut i jobb eller utdanning. Og hvis mor jobber deltid blir fars foreldrepenger redusert tilsvarende reduksjonen i mors arbeidstid. Det stilles ingen tilsvarende aktivitetskrav til far når mor tar ut permisjon. Dette har vært kritisert, kravet er at fedre bør få selvstendige rettigheter.
Her har EU nylig kommet til unnsetning: Prinsippet om individuelle rettigheter ligger til grunn for EUs direktiv om et balansert arbeids- og familieliv, vedtatt i 2019: Foreldre skal ha individuell rett til minimum fire måneder betalt foreldrepermisjon hver, hvorav to måneder ikke kan overføres til den andre forelderen. Norske fedre med egen opptjeningsrett har med dette fått individuell rett til 8 uker betalt permisjon uten at det stilles krav til at mødrene må være i aktivitet.
Mens fedrekvoten stadig er oppe til debatt, har den norske foreldrepengeordningens blanding av individuelle og familiebaserte rettigheter mer eller mindre gått under radaren. Familiebaserte rettigheter er en historisk etterlevning, et resultat av gradvise reformer gjennom flere tiår. I Norden er det bare Norge som fortsatt har en blandingsmodell bestående av individuelle og familiebaserte rettigheter. Alle de andre nordiske landene har reformert foreldrepermisjonen til en individuell rettighet. Terminologien i permisjonsordningene er også endret: På grunn av det økende mangfold av familieformer er rettighetene gjort kjønnsnøytrale.
Svenske foreldrepermisjonsrettigheter har historiske sett stått i en særstilling når det gjelder individuelle rettigheter og kjønnsnøytralitet. Overgangen fra mors- til foreldrepermisjon i 1973, som første land i verden, var til en kjønnsnøytral ordning der permisjonen kunne deles fritt mellom foreldre. Men i 1994 ble det innført en reservert måned for begge foreldre, som ikke kunne overføres til den andre. Dette ble utvidet til 2 måneder i 2000, samtidig som permisjonen ble en individuell rettighet: Hver av foreldrene fikk rett på halve permisjonen, men med rett til å overføre deler av permisjonen til den andre forelderen. Fra 2016 har hver forelder rett på 240 dager permisjon, hvorav 90 dager ikke kan overføres til den andre forelderen. Sverige har også innført kjønnsnøytrale foreldretermer i ordningen.
Island ble kjent for den tredelte foreldrepermisjonen som ble innført i begynnelsen av 2000-årene (3 måneder til hver av foreldrene pluss 3 måneder til fri fordeling). Island har senere utvidet permisjonen og innført en individualisert ordning: Fra 2021 har hver forelder rett til 6 måneder permisjon. Av disse kan 4,5 måned ikke overføres til den andre forelderen. Island innførte kjønnsnøytrale termer i foreldrepermisjonen allerede i 2006, hensynet var å unngå diskriminering på grunnlag av kjønn og seksuell orientering.
Finland innførte en ny foreldrepermisjonsordning i 2022: En individuell, kjønnsnøytral ordning erstatter den tidligere oppdelingen i mors-, fars- og fellesdel. Hver av foreldrene har rett til 6,4 måneder permisjon. Av disse kan 3,9 måneder ikke overføres til den andre forelderen. Reformen vektla et mangfoldsperspektiv på foreldreskap, og kjønnsnøytrale termer ble innført. Målet er at alle barn skal behandles likt, uavhengig av familietype.
Danmark innførte en fedrekvote på 2 uker i 1998, men den ble fjernet allerede i 2002. Hensynet til foreldres valgfrihet har stått stekt. Den danske regjeringen ønsket først unntak fra det nevnte EU-direktivet. Men i 2022 ble foreldrepermisjonen fundamentalt endret. De tidligere rettighetene spesifisert for mødre, fedre og felles for familien ble erstattet med en individualisert og kjønnsnøytral ordning: En såkalt 24/24 modell som innebærer at hver av foreldrene har rett på 24 uker permisjon, hvor 9 av ukene ikke kan overføres til den andre forelderen.
Felles for de nordiske reformene er altså at foreldrepermisjonen er gjort til en individuell og kjønnsnøytral rettighet. Det framgår at ordningene varierer når det gjelder permisjonslengde og hvor stor andel som kan overføres til den andre forelderen. Også lønnskompensasjonen varierer (mellom 70–90 prosent). Men de nordiske reformene gir et godt utgangspunkt for en overmoden reform av den norske forledepengeordningen: innføring av individuelle og kjønnsnøytrale rettigheter.
