Det følgende er et utdrag av en lengre kommentar til Trond Hugo Haugens kunstprosjekt «Et riksportrett – Etter Eidsvold 1814». Bildet utstilles i disse dager på Oslo Sentralstasjon.
Maleriet av grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll henger som seg hør og bør på Stortinget. Også riksforsamlingen som møttes den gang, var valgt på omstendelig vis; fra menigheter i prestegjeld landet rundt, fra byene, og fra militære forlegninger. Overklassens embetsmenn og kjøpmenn fikk ikke skrive grunnlov alene. Bønder og «underklasserne» skulle også være representert. De møttes noen hektiske uker i april og mai 1814, og skrev en grunnlovstekst som erklærte folkesuvereniteten, fastla maktfordelingen mellom den lovgivende, utøvende og dømmende makt, og sikret borgerne noen grunnleggende sivile og politiske rettigheter. Teksten fastslo også hva som skulle til for å endre den; forslag fremmet i to omganger, med valg i mellom, og to tredels flertall for et nytt vedtak. Det ble en radikal grunnlov med klare internasjonale inspirasjoner, men også en grunnlov som etablerte et norsk arvekongedømme.
Trond Hugo Haugens fotografi til årets grunnlovsjubileum er en parafrase over Eidsvollsmaleriet. I den samme salen er frakkeskjøter og uniformsknapper byttet ut med dagens hverdagstøy. Eidsvollsforsamlingens embetsmenn, kjøpmenn, bønder og soldater er erstattet av folk som skal speile et tverrsnitt av befolkningen i Norge anno 2014.
Ett av mange mulige bilder av folket
«Et riksportrett – Etter Eidsvold 1814» heter bildet. Kvinner og menn, unge og eldre, hetero- og homofile, mange i lønnsarbeid, noen med støtte fra Statens lånekasse og noen med støtte fra NAV, noen med innvandrerbakgrunn og mange uten – en i rullestol, og de fleste sittende på samme slags benker som Eidsvollsmennene i 1814. Riksforsamlingen på Eidsvoll talte 112 delegater. I Riksportrettet er tverrsnittet på samme vis representert ved 112 personer.
Hvilket tverrsnitt av befolkningen vi her ser, er det kunstneren som har bestemt. Han har avgjort hvilken komposisjon som er den viktige i dette bildet. Dette er ikke en folkevalgt forsamling – det er kunstnerens forsamling, for å si det slik. Den er ett, av mange mulige, bilder av «folket».
Blomstrete bluser og dress med press
Med et slikt bilde har Haugen likevel fanget opp et viktig demokratisk ideal. I et demokrati, eller folkestyre, skal de som styrer speile folkeviljen. Den valgte forsamlingen skal gjenspeile befolkningen som har valgt den: det må være samsvar mellom de styrende og de som styrer. Slikt samsvar, eller representativitet, er et spørsmål om hvordan fordelingen av ideer, verdier og standpunkter i befolkningen kommer til uttrykk gjennom oppslutning om ulike politiske partier i valg. Men representativitet forstås også som et spørsmål om hvem de folkevalgte er, om fordelingen av det vi kaller sosiale og demografiske kjennetegn i en gruppe av politikere. Spørsmålet om slik bakgrunns-representativitet er et yndet tema blant valgforskere. En tidlig studie i norsk sammenheng stilte for eksempel spørsmålet: Stortinget – en sosial elite? (Svaret var ja.)
Når vi beskjeftiger oss med bakgrunns-representativitet, er vi opptatt av hvor mange kvinner og menn det er blant de folkevalgte representantene, hva slags yrkesbakgrunn de har, hvordan aldersfordelingen er, og – særlig gjennom det siste tiåret – hvor mange som har innvandrerbakgrunn.
Mange teller regelmessig slikt for både storting og kommunestyrer. Enhver regjeringsdannelse blir målt på kjønnsbalansen. Etter mai 1986 er det nærmest politisk umulig for en norsk regjering å romme mindre enn 40 prosent kvinner. Et av Norgeshistoriens mest berømte regjeringsbilder er bildet av «kvinneregjeringen» til Gro Harlem Brundtland. Tatt foran slottet 9. mai 1986; 8 kvinner, 10 menn, røde roser, rutete kjoler, blomstrete bluser og mørke dresser i skjønn forening på en slottsplass. Aldri hadde noen sett noe liknende, og bildet av «likestillingslandet» gikk verden over på noen sekunder.
Politisk relevante kjennetegn
Tellingen vi foretar hviler på bestemte antakelser. Vi kan ha mindre tiltro til at en politisk forsamling dominert av hvite middelaldrende menn kan veie og ivareta de ulike interessene vi samlet sett har, enn det en mer mangfoldig forsamling vil evne. Da antar vi at kjennetegn som kjønn, alder eller klasse er politisk relevante. Bakgrunn preger oss politisk, i den forstand at den har betydning for våre meninger og interesser.
Men vi kan også mistenke en svært homogen forsamling for å være urettmessig utvalgt. Da mistenker vi at forsamlingen speiler en rekrutteringsprosess der det ikke har vært like vilkår for deltakelse. Noen har hatt likere vilkår enn andre; det er de mest ressurssterke som har nådd opp og frem. Hvis enkelte grupper av individer er underrepresenterte, i betydningen mye mindre til stede i folkevalgte forsamlinger enn i befolkningen som sådan, er altså dette både et spørsmål om alles synspunkter og erfaringer blir ivaretatt, og et spørsmål om det i praksis er like muligheter for deltakelse.
Slik tenker vi gjerne om demokrati i dag. Det betyr ikke at sosiale og demografiske kjennetegn definerer individene, hverken i politiske forsamlinger eller for øvrig. Det betyr derimot – som sagt – at slike kjennetegn ses som politisk relevante. Ingen av oss vil forstås ene og alene som «kvinne», «mann», «ungdom», «eldre», «same», «muslim», «flyktning», «rullestolbruker» eller andre av de kriteriene som Trond Hugo Haugen har lagt til grunn for komposisjonen av sitt riksportrett. Vi kombinerer dessuten flere kjennetegn samtidig. Disse skal uansett ikke forveksles med hvem vi er som individer. Da forfaller komposisjonen.
Les resten av Hege Skjeies kommentar og mer om kunstprosjektet i brosjyren
