Teksten er en bearbeidet versjon av et innlegg holdt på Civita-frokosten «Grenser for likestilling?», 29.oktober 2014. Mari Teigen er forskningsleder ved CORE - Kjernemiljø for likestillingsforskningog Institutt for samfunnsforskning
La meg starte med å gratulere Karen Thue og Victoria Wæthing med bokaBlåstrømper. Vi er de nye feministene. Takk for at det skapes debatt om hva en borgerlig eller liberal feminisme er i dag. Det er på høy tid, og jeg er sikker på at det gagner feminismen at det løsnes litt på koblingene til sosialdemokratiet.
For ja, likestilling og feminisme handler grunnleggende om frihet. Likestillingens fundament er et frihetsprinsipp: rett til selvbestemmelse og frihet fra diskriminering. Men frihet og deltakelse henger i sammen. Selv om likestilling på «sosialdemokratisk» nok har tatt for lett på friheten og lent seg vel tungt mot deltakelsen – altså kjønnsbalanse. Spørsmålet mitt i dag er om ikke den liberale varianten også tar for lett på friheten.
Forenklet debatt
For frihetens utfordringer er vel langt større enn de som skapes av sosialdemokratisk likestillingspolitikk. Hvorfor konstruere likestillingsdebatten rundt en enkel motsetning mellom individuell valgfrihet og statlige reguleringer? Så enkelt er det da ikke?
Ta for eksempel da statssekretær Maria Hoff Aanes nylig trakk seg av hensyn til familien. Selvsagt var det et fritt valg. Men det ble for tøft i en familie der både mor og far var statssekretærer. Mannen Sigbjørn, stadig statssekretær på Statsministerens kontor, trakk seg ikke, eller som Maria Hoff Aanses formulerte det i et intervju: «Vi har ikke hatt noe debatt i familien om hvem av oss som burde gå fra jobbene. Det var jeg som ble sliten. Jeg ville ha mer tid sammen med barna. Men jeg må jo være så ærlig å si at mesteparten av jobben i familien falt på meg. Min mann jobber enda mer enn jeg gjorde», sa hun.
Selvsagt er det et fritt valg å være statssekretær, og reguleringsivrige sosialdemokrater hverken kan eller bør gjøre noe med det. Men det er jo ikke bare hjemme hos Maria og Sigbjørn at det meste faller på henne.
Mange ensartede frie valg = struktur
I Maktutredningens lederskapsundersøkelse spurte vi bortimot 2 000 norske toppledere om mye og mangt, blant annet om hvor mye de selv og deres samboer/ektefelle jobbet per uke. Svarene overrasker ingen: Både kvinner og menn i toppstillinger jobber mye, men mens mennene ofte har en partner som jobber mindre og ofte mye mindre, så har kvinnene på toppen en partner som jobber mer. Dette enkle funnet sier en god del om kjønnsbestemte rammebetingelser.
Om vi ikke prøver å forstå rammene det velges innenfor, forstår vi heller ikke stort av hvorfor mønstrene blir som de ofte blir.
Dette gjelder selvsagt ikke bare toppledere. I Norge arbeider 40 prosent av kvinnene deltid, hele 70 prosent innen helse og omsorg. Veldig mange velger på samme måte. En trenger ikke å være samfunnsviter for å forstå at mange frie valg til sammen blir struktur.
Strukturer har samfunnsøkonomiske konsekvenser
Undersysselsettingen av kvinner utgjør en vesentlig arbeidskraftreserve i Norge i dag. Statistisk Sentralbyrå kom nylig med sine siste framskrivninger av arbeidskraftsbehov, og det er tydelig at helse, omsorg og undervisning står i en særstilling. Her vil behovene for arbeidskraft bli store. I tillegg til økt innvandring, finnes det grovt sett to muligheter til for å dekke behovene: Kvinnene i sektoren må jobbe mer, og flere menn må rekrutteres inn i yrkene.
Liberale likestillingstiltak er mulig
Fedrekvoten i foreldrepermisjonen har vært begrunnet på mange måter, blant annet som tiltak for å fremme kvinners deltakelse og muligheter på arbeidsmarkedet. En liberal-feministisk vri kunne være å argumentere for at permisjonen bør være en individbasert, hvor mor får sine og far sine måneder, til fri benyttelse. Det ville være et alternativ til den kollektivt foreldrebaserte ordningen, slik den er nå.
Individbasert permisjon er et eksempel på hvordan likestillingsfremmende tiltak kan utformes i tråd med liberale prinsipper. Slikt har det vært lite av.
La meg forsøke å illustrere poenget med å gå over til den snevrere, men svært så kontroversielle styrekvoteringsloven. Som likevel ble vedtatt i Stortinget, med tilslutning fra samtlige partier, med unntak av FrP.
Det er ikke bare Civita-liberalere som kan se at kvoteringsloven reiser noen store prinsipielle dilemmaer. Men den ble altså vedtatt – og har senere spredd seg til en rekke land i Europa. Hva kan det komme av?
Næringslivstopper byttet mening om kvotering
Ved Institutt for samfunnsforskning har vi intervjuet ganske mange kvinner og menn sentralt plassert i norsk næringsliv. Er de sinte og opprørte over kvoteringsloven? I tilfellet skjuler de det godt. Snarere har vi kalt dem konvertittene. De sier: «Før var jeg imot, men nå er jeg for. Etter hvert forsto jeg at om vi skulle få til noe forandring her, ja så var kvotering et nødvendig grep».
Det er mange grunner til at de svarer som de gjør. Blant annet, tror jeg, fordi motstanderne i debatten var mer opptatt av å si hva som var galt med kvotering, enn å komme med alternativer.
Samtidig var det overmodent for handling. Det gikk nesten ikke en dag uten at de store avisene skrev om mangelen på kvinner i lederstillinger. Female Future var NHOs svar, men før «kvoteringstrusselen» var en realitet, var det få likestillingspolitiske satsninger som sprang ut av næringslivet selv. Derfor tror jeg at kvoteringsloven kom fordi næringslivet sov i timen.
Det hadde bygd seg opp et press utover 1990-tallet som kraftig utfordret legitimiteten av mannsdominerte beslutningsfora – ved tusenårsskiftet var det rundt fem prosent kvinner, i det store flertall av styrer var det bare menn. Det er i hvert fall mulig at vi ikke hadde hatt noen kvoteringslov dersom næringslivet selv hadde sett problemet, og handlet for å bøte på det.
Noen oppklaringer om «statsfeminisme»
I Blåstrømpe-boka, som her er oppe til debatt, omtales statsfeminismen som om den var det samme som statlig likestillingspolitikk. Forfatterne er ikke alene om å tolke begrepet om statsfeminisme slik, men det stemmer likevel dårlig med den forståelsen som ligger til grunn for begrepet.
Statsfeminismen er ikke statlig likestillingspolitikk, men en modell-beskrivelse av politiske endringsprosesser, i tradisjonen fra Stein Rokkan. Statsfeminismen er en teori og et begrep som ble utviklet av den norske statsviteren Helga Hernes, og som er blitt veletablert i den internasjonale forskningen.
Statsfeminismen som begrep beskriver en endringsdynamikk for hvordan likestillingspolitikken i de skandinaviske landene ble utviklet gjennom kombinasjonen av et påtrykk «nedenifra» gjennom særlig kvinnebevegelsens organisasjoner, men også hele den samfunnsomveltningen som fant sted på 1970-tallet i forståelsen av kjønnsrelasjonene, og en mottakelighet «ovenfra» - i regjeringskontorene og på Stortinget, blant Høyre-kvinner, AP-kvinner og mange flere.
Staten på lag med sivilsamfunnet
Med andre ord handler statsfeminismen om hvordan styringseliten var mottakelig for kravene som ble stilt, og derfor skapte likestillingslov, abortlov, etablerte lang fødselspermisjon og satset på barnehageutbygging. Og - i neste omgang - kvotering. Den uttrykker også den statsvennligheten som preger de skandinaviske landene i langt større grad enn de fleste andre land, altså hvorvidt sivilsamfunnets organisasjoner i det hele tatt opplever det som meningsfylt å stille krav til staten, ut fra en forståelse av at den på en eller annen måte er på deres side.
Statsfeminisme handler med andre ord ikke om den statlige likestillingspolitikken som til enhver tid finnes, men om statsapparatets mottakelighet overfor samfunnets likestillingsutfordringer, og evne til å iverksette politikk som møter denne.
Kampen om reservasjonsretten våren 2014 fortalte noe om hvor hett det kan bli når båndene mellom staten og sivilsamfunnet blir for svake. Nå er det snart revisjon av diskrimineringslovgivningen som står for tur, og da kan det bli interessant å følge med på hvilke krav som stilles og hvilken lydhørhet disse vil møte.
- Bør utfordre med et liberalt alternativ
Så til slutt, la det være sagt: Det er en ærlig sak å være uenig om virkemidler – men det spørs om en treffer spikeren på hodet ved stadig å trekke opp et enkelt skille mellom valgfrihet og statlig regulering.
Politikk kan fremme valgfrihet, og valgfriheten møter flere begrensninger enn de staten setter.
Det ville være bra for likestillingsdebatten med mer kreativitet i utformingen av likestillingstiltak i liberal tapning, slik at en sosialdemokratisk likestillingspolitikk utfordres med noe mer enn fravær av politikk.
Derfor tror jeg også spørsmålet – om grenser for likestilling – som er stilt til denne debatten i dag blir feil. Jeg tror ikke det er grenser for likestilling, men jeg tror det er grenser for likestillingspolitikk.
