Denne kronikken ble først publisert i Kommunal Rapport.
2024 er utropt som et globalt valgår med rekordmange valg – et skjebneår for demokratier rundt om i verden.
Også her i Norge er det knyttet stor oppmerksomhet til valg, både før, men ikke minst etter et valg, hvor det kommenteres og analyseres ned til minste detalj. Det gjelder også valgdeltakelsen.
Valg er en sentral del av vårt demokrati: det representative valgdemokratiet. Gjennom valg hvert fjerde år velger folket representanter til kommunestyret, fylkestinget og Stortinget.
Det er her retningen stikkes ut. Det er her de folkevalgte får mandat til å beslutte og handle på vegne av velgerne i valgperioden. Det er også i valg at politikere og partier får velgernes dom. De blir straffet eller belønnet for tidligere innsats.
Det er frivillig å delta i valg, men mange opplever det som en borgerplikt. Det er flest som stemmer ved stortingsvalg og færrest ved fylkestingsvalg.
Og så er det de velgere som ikke deltar – de blir sittende i sofaen. Hva sier det om demokratiet?
Valgdeltakelsen tas ofte som et uttrykk for demokratiets helsetilstand. Utfordringen er hvordan man skal vurdere den: Hva er høy og lav valgdeltakelse?
Kurvene over valgdeltakelse i Norge viser variasjon, og at det ikke er et entydig utviklingstrekk. Det blir feil å si at deltakelsen generelt er fallende. Siden 2000 har valgdeltakelsen snarere vært ganske stabil og til dels økende.
Det er min klare oppfatning at verken nivået eller den generelle utviklingen i valgdeltakelse gir anledning til stor bekymring. Verken lokaldemokratiet eller demokratiet i stort er i krise.
Det som imidlertid gir anledning til bekymring og krever vår oppmerksomhet, er de underliggende tallene for valgdeltakelse i ulike befolkningsgrupper. Det er stor ulikhet i valgdeltakelsen.
Forskning på stortingsvalg og lokalvalg har i mange år konkludert med at det er en sammenheng mellom det å delta i valg og velgernes sosiodemografiske og økonomiske bakgrunn.
Generelt har sofavelgerne lavere utdanning, lavere inntekt, minoritetsbakgrunn og de er unge.
Ved omvalget i Moss stemte 12 prosent av velgerne i alderen 20–24 år. Norsk forskning har også vist at det er rundt 9 prosent som aldri deltar i valg, og det er særlig velgere med lavere utdanning og minoritetsbakgrunn.
Lokalvalgstatistikken viser dessuten at arbeidsinnvandrere fra de østeuropeiske landene stemmer i veldig liten grad, mens danskene og svenskene som bor i Norge, stemmer i større grad.
Når det gjelder kjønn og alder er det verdt å merke seg at det er en markant forskjell: Unge kvinner stemmer i langt større grad enn unge menn. Det motsatte er tilfellet i de eldre generasjoner.
Dertil kommer at forskningen også har vist at det er en sammenheng mellom det å delta i valg og ha kunnskap om politikk og det politiske systemet. Har man politisk kunnskap og politisk selvtillit, så er sannsynligheten for å delta i demokratiet og stemme større enn hvis man ikke har kunnskap og ikke har tillit.
Å utvikle og styrke demokratiet handler derfor også om tiltak for å informere og lære opp, gjøre demokratiet nærværende, og vise politikkens relevans for alle. Politikkens innhold kan nemlig også virke mobiliserende. Miljø og klima var en slik politisk sak i både 2019 og 2021, særlig blant unge velgere.
Ulikhet er imidlertid ikke bare avgrenset til deltakelse i valg. De gruppene som deltar minst, er også de gruppene som ofte faller utenfor på andre samfunnsområder; i utdanningssystemet, på arbeidsmarkedet og økonomisk.
Det er en bekymring at utenforskap på denne måten er overlappende og kanskje selvforsterkende, fordi det innebærer at de sosioøkonomisk marginaliserte gruppene også er de som har minst politisk innflytelse ved ikke å bruke sin stemmerett. Det er også en tendens til at ulikheten mellom befolkningsgruppene øker.
Den økende ulikheten i valgdeltakelse kan bidra til at det representative demokratiet blir mindre representativt. Det er et demokratisk problem med konsekvenser for legitimiteten og oppslutningen om de beslutninger som fattes. Det gjelder lokalt så vel som nasjonalt.
Det er derfor helt avgjørende at det tenkes og prøves ut tiltak som er rettet mot de gruppene som opplever å stå utenfor. De er en viktig del av demokratiet som fellesskap. Her har politiske aktører og myndigheter på alle nivåer et ansvar - ikke minst i kommunene, for det er der folk bor og lever.
Mitt forskerhjerte banker for demokratiet. Det er derfor jeg er nysgjerrig på hvordan demokratiet utvikler seg; hvordan demokratiske prosesser kan brukes, og ikke minst hvilke faresignaler vi skal være oppmerksomme på. Kun på den måten kan det igangsettes tiltak for å motvirke misnøye og mistillit og støtte opp om demokratiet, som forhåpentlig også viser seg tilliten verdig. Målet må være å inkludere alle.
