Kronikken ble først publisert i Kommunal Rapport.
Norske kommuner har de siste tiårene ofte fungert som laboratorium for nye ideer, ideologiske eller praktiske påfunn og nyordninger som så er blitt evaluert og vurdert. Gjerne hentes det inn eksterne aktører, konsulenter eller forskere, for å gjennomføre evalueringen. De skal trekke konklusjoner og ikke minst besvare det store spørsmålet: Har forsøket vært vellykket?
I noen tilfeller er det snakk om forsøk hjemlet i forsøksloven eller annen lovgivning, der hensikten er erfaringsinnhenting og felles lærdom som kan komme alle til gode.
Som regjeringen skriver på sin nettside, ligger det nemlig i begrepet forsøk «at hensikten må være å finne ut hva en selv og andre kan lære ved å prøve ut alternative ordninger på det aktuelle området. På grunnlag av de erfaringer som gjøres, kan det være aktuelt å endre det generelle regelverket».
Selv har jeg som forsker erfaring med å evaluere forsøk som er hjemlet i valgloven. Det gjaldt de to store forsøkene med stemmegivning via internett ved kommunestyrevalgene i 2011 og etterfølgende stortingsvalg i 2013.
De to forsøkene var på mange måter vellykkede. Sikkerhetsmekanismene ble vurdert som gode, velgerne var begeistret for den praktiske online-løsningen for stemmegivning, og læringsutbyttet for både myndigheter og forskere var stort.
Likevel, regjeringen bestemte at ordningen med internettvalg kun forble et forsøk. Det ble ikke videreført ut fra et argument knyttet til det helt grunnleggende prinsippet om frie og hemmelige valg. I et større demokratisk perspektiv ble dette prinsipielle hensynet altså vurdert som det viktigste, og avgjørende av politikerne.
Slike utprøvninger og forsøk kan være gull verdt. Men det er ikke alltid resultatene – som også kan trekke i ulike retninger – som er viktigst, men de erfaringer som forsøket og prosessene bringer med seg.
Som jeg tidligere har skrevet, kan forsøk og prøveordninger i Kommune-Norge bidra til «ny kunnskap som er nødvendig for å utvikle lokaldemokratiet i takt med endringene i samfunnet. Demokratiet kan ikke være en statisk størrelse hvis det fortsatt skal ha legitimitet og tillit i befolkningen.»
Men sett fra kommunenes side, er det da bare i et slikt stort og nærmest altruistisk perspektiv at forsøk og bruk av Kommune-Norge som et levende samfunnslaboratorium er verdifullt?
Svaret er et åpenbart nei. En kommune kan ha flere motiver for å delta i et forsøk eller prøve ut mer eller mindre fikse ideer og påfunn. Kanskje handler det om økonomiske eller (parti-)politiske forhold, kanskje handler det om å sette seg selv på kommunekartet.
Mange ønsker å komme på kartet over «frontrunners» og innovative kommuner – de som er med på det nye, og som ikke holder seg tilbake.
Tanken her er strategisk. Det dreier seg om branding og markedsføring av kommunen ved å synliggjøre de kvalitetene som en kommune jo bør ha – den moderne kommunen. Hvem vil vel flytte til, bo eller være næringsdrivende i en passiv og bakstreversk kommune; en kommune som ikke følger med og oppfattes å tape terreng i forhold til nabokommunene?
Ingen kan laste kommuner for å tenke strategisk. Kommuner står også i en form for konkurransesituasjon, der godt omdømme blir et mål i seg selv for å fange oppmerksomheten i et marked.
I min doktoravhandling så jeg hvordan noen norske og danske kommuner aktivt brukte strategisk kommunikasjon med fokus på branding, og «hvor ideer om det gode stedet er et sentralt stoffutvelgelseskriterium» i deres eksterne formidling. Selv om det etter hvert er mange år siden jeg skrev avhandlingen, er nok denne strategiske tankegangen ikke mindre utbredt i dag.
Det er nødvendig å være bevisst sitt omdømme. Spørsmålet er på hvilket grunnlag det gjøres. Er det et glansbilde eller speilbilde som presenteres for omverden?
Når jeg som forsker har reist rundt i Kommune-Norge for å evaluere lokale tiltak og forsøk, har jeg en gang iblant – men langt ifra alltid – fått det inntrykket at det for noen kommuner kan være fristende å holde fram glansbildet: «Et fargetrykt bilde med sterke farger og blank overflate, med eller uten glitter», som Store Norske Leksikon så fint beskriver det.
Min oppgave – og utfordring – som forsker, er imidlertid å se bak eller fjerne de sterke farger, de blanke overflater og glitteret på glansbildet, og få fram et speilbilde som framfor å være en forskjønnende fremstilling hellere er en «mer eller mindre virkelighetstro avbildning eller gjengivelse», ifølge ordboken til Det Norske Akademi.
Kun på den måten kan vi si noe om de reelle effekter og konsekvenser av de implementerte forsøkene og utprøvde ideer og påfunn. Og kun på den måten kan forventningene til nåværende og kommende innbyggere og næringsaktører imøtekommes på en troverdig måte.
Det bør også være i kommunens egen interesse, ikke minst fordi det på sikt virker som en god – og kanskje eneste pålitelige – strategi for å bygge opp under og utvikle lokaldemokratiet og kommunen.
