Levitsky og Ziblatt (heretter «L&Z») skriver historien om hvordan demokratiet ikke blir drept av menn med våpen, men av valgte politikere. I likhet med Jette F. Christensen i Aftenposten nylig, studerer L&Z hvordan valgte politikere plukker fra hverandre de grunnleggende elementene i demokratiet. Hoveddelen av boka handler om det politiske systemet i USA, men det gjøres komparative utflukter til både Peru, Chile og europeiske land.
Respekt for motstanderen og tilbakeholdenhet er de to sentrale begrepene for L&Z. Det å respektere at politiske motstandere er legitime, holder L&Z som kanskje den mest sentrale brikken i demokratiet. Dette er grunnlaget for fredelig maktovertagelse etter valg. Forfatterne viser hvordan Trumps retorikk i valgkampen 2016 brøt grunnleggende med dette prinsippet: Trump mente at hans motstander, Hilary Clinton, skulle fengsles hvis han vant valget. «Lock her up» var taktfaste rop på valgkampmøtene hans. To år etter at boka kom ut, delegitimerte Trump sine motstandere i Det demokratiske partiet ytterligere ved å påstå at de hadde «rigget» valget. Det hele toppet seg når han egget sine tilhengere til å motsette seg maktovertagelsen med vold. Politikken kan ofte fremstå som «skitten» og aggressiv, men det ligger likevel en grunnleggende respekt for spillereglene og en aksept av at motstanderen er legitim i et demokrati.
Levitsky og Ziblatt viser hvordan Trump på ingen måte var den første. Som så mye annet i USA er rasisme-spørsmålet sentralt også her. L&Z beskriver hvordan utvidelsen av svartes borgerrettigheter på 60-tallet førte til en reorientering av amerikansk politikk, der alle som var motstandere av/skeptiske til utvidelsene av borgerrettighetene ble samlet i Det republikanske partiet. I økende grad spilte Det republikanske partiet på hvites frykt for å miste sin posisjon i samfunnet. Det utviklet seg en ny retorikk i Det republikanske partiet, som så på politikken som en krigsskueplass. Krigsmetaforer tar over for normal dialog, og motstanderne skal «bekjempes». Under Newt Gingrich og den påfølgende Tea Party-bevegelsen utviklet dette seg til å bli den helt dominerende retorikken på republikansk side. Parallelt ga Det republikanske partiet opp tilbakeholdenhet.
Tilbakeholdenhet, eller «forebearance», handler om at det i alle politiske systemer fins en rekke instrumenter som må brukes med varsomhet. Det amerikanske systemet er kjent for sine «checks and balances». Kongressen, både samlet og hver for seg, har en rekke rettigheter og privilegier som balanserer presidentens makt. Når opposisjonen kontrollerer Senatet eller Representantenes hus, kan dette brukes som våpen mot presidenten, men fram til 80-tallet ble disse våpnene brukt med varsomhet. Før president Obamas presidentperiode hadde for eksempel aldri kongressen nektet å godkjenne en avtroppende presidents utnevning av nye dommere i høyesterett. Bruken av «filibusters» og andre måter å trenere presidenten på, har eksplodert. Som tilsvar kan presidenter bruke presidentordre («executive orders») for å gjennomføre politikk. Bruken av dette virkemiddelet har også økt kraftig. Resultatet er et system der delene ikke lenger samarbeider gjennom kompromisser, og begge partiene har tatt i bruk atombomben: å stevne presidenten for riksrett.
De nye autokratene blir valgt. Ifølge L&Z har autokrater fire kjennetegn: de avviser eller har lav forpliktelse til demokratiske spilleregler; de anerkjenner ikke motstanderne; de aksepterer eller oppfordrer til vold; de er villige til å begrense motstandernes og sivilsamfunnets, inkludert medienes, friheter. Etter å ha bevitnet Trumps oppførsel siden boka kom ut i 2018 virker det meningsløst å kalle ham noe annet enn en autokrat. Det er tilsvarende skummelt å se hvor mange andre valgte ledere i Europa som har beveget seg i samme retning – Lov og Rett partiet i Polen, Orban i Ungarn, og selvsagt Putin i Russland. I disse dager ser det ut til å iverksettes virkemidler for å begrense de demokratiske rettighetene i Georgia – av en valgt folkeforsamling. «How Democracies Die» blir skumlere og skumlere for hvert år som går.
Hva beskytter demokratiet? er et nøkkelspørsmål for demokratiforskning fremover. I store trekk preges det norske, parlamentariske systemet av gjensidig respekt, tilbakeholden bruk av virkemidler og utstrakt vilje og evne til å inngå kompromisser. At det har vært giftig retorikk, særlig rettet mot Arbeiderpartiet, (langt) utenfor det parlamentariske systemet er et virkelig fenomen som krever oppmerksomhet, men ikke akkurat i denne sammenheng.
«How Democracies Die» av Levitsky og Ziblatt viser at et stabilt demokrati i dag ikke er noen garanti for at det skal forbli stabilt i fremtiden. Det å forstå hvilke mekanismer som beskytter demokratiet virker mer og mer som et avgjørende forskningsspørsmål. At sosiale medier fører til polarisering, vet vi. Men er det strengt tatt en polarisering på sosiale medier i seg selv, som i liten grad spiller over i den virkelige verden og til det politiske systemet? Forskning fra Institutt for samfunnsforskning kan peke i den retning. Vil slike funn kunne stå seg i møte med kunstig intelligens? L&Z viser hvordan konfliktlinjer i amerikansk politikk i stadig større grad blir livsstilsvalg. Er man republikaner er man kristen, mot abort, for fri tilgang til våpen, og mot internasjonalisme. Man vil heller ikke ha noen fraternisering med ‘fienden’. I Norge har konfliktlinjene tradisjonelt sett krysset hverandre. Ens fiende på ett område er ens venn på et annet. Spørsmålet er om det vil vedvare. «How Democracies Die» viser hvor skjørt demokratiet er.
