Denne kronikken ble først publisert i Kommunal rapport 10. august 2023.
De første partiene i Norge ble stiftet med ulike utgangspunkter: Venstre og Høyre sprang ut av stortingsgrupper, mens Arbeiderpartiet vokste fram som en bevegelse utenfor Stortinget. Det preget også interne maktforhold: stortingsgruppene var avgjørende i partiene på høyresiden, mens partiorganisasjonen hadde mer makt på venstresiden. Gjennom 1900-tallet er likevel disse forskjellene blitt visket ut, og i dag er det små forskjeller mellom partienes organisering.
Men hvordan ser dette ut i kommunene? Vi kan tenke oss to mulige ytterpunkter: På den ene siden kan kommunestyregruppe og partilag være helt separate og drive hver sine aktiviteter. På den andre siden kan vi tenke oss at kommunestyrerepresentantene er underlagt partiet, og sørger for at kommunestyrearbeidet er avklart med partiets organer.
Sammen med Vibeke Wøien Hansen, Hilmar Mjelde og Signe Bock Segaard har jeg gjennomført en undersøkelse om lokale partilag og lister, der vi blant annet så på dette spørsmålet (Lokale partilag og lister. Organisasjon, aktiviteter og økonomi. Rapport 2022:8, Institutt for samfunnsforskning). Vi sendte ut spørreskjema til kommunepartier og lokale lister over hele landet, og intervjuet lokallagsledere i fire utvalgte kommuner.
Mange kommunestyregrupper er små, kanskje bare én person. Da kan det være bruk for å diskutere kommunale saker i et utvidet gruppemøte der flere enn representanten deltar, før sakene behandles i kommunestyret.
Store kommunepartier kan være organisert med representantskap, med representasjon fra flere lokallag innenfor kommunen. Der kan representantskapet få en rolle i viktige saker. I mindre kommuner, der medlemstallet er begrenset, er medlemsmøter et redskap for bredere involvering. Men det er grenser for hvor mye det er praktisk mulig å involvere medlemmene i store og viktige kommunestyresaker – og ikke minst for hvor mye medlemmene ønsker å involvere seg, selv om de skulle få mulighet.
Styret i kommunepartiet involveres gjerne mer rutinemessig i kommunepolitiske saker. Det er vanlig med gjensidig representasjon, for eksempel at leder for kommunestyregruppa møter på lokallagsstyrets møter og kommunepartileder møter i kommunestyregruppas møter.
I spørreskjemaundersøkelsen spurte vi om innholdet i kontakten mellom kommuneparti og kommunestyregruppe. 90 prosent av partiene og listene nevnte kontinuerlig dialog om politiske saker som et viktig element. Opplæring og praktisk hjelp spilte en langt mindre rolle.
Innenfor denne rammen fungerer forholdet mellom parti og folkevalgte ganske ulikt i ulike partilag. Ytterpunktene fant vi riktignok sjelden. I spørreundersøkelsen vår var det få som mente at kommunestyregruppa var helt selvstyrt eller fullstendig underlagt partiet. De fleste mente at partiet var mye (40 prosent) eller delvis (26 prosent) involvert i kommunestyregruppas arbeid.
Noen partilag forteller likevel om et tydelig skille mellom de to organene, gjerne slik at partistyret steller med organisatoriske spørsmål mens kommunestyregruppa driver politikk. I andre partilag var dette også et prinsipielt utgangspunkt, men ikke gjennomførbart i praksis. En lokallagsleder framholdt at når folk engasjerte seg politisk, var det fordi de faktisk var interessert i politikk – ikke for å drive organisatorisk arbeid, eller stå på stand og dele ut kaffe og boller. Da må de som sitter i styret også få mulighet til å påvirke politikken: «Da føler også styret at de ikke er helt uten betydning, for det er fort sånn man kan føle i styrer».
Spørsmålet om maktforhold mellom kommunestyregruppe og lokallagsstyre forutsetter imidlertid at det er mulig å skille dem fra hverandre. Hvis de samme menneskene sitter begge steder, er det vanskelig å si hvem som bestemmer over hvem. I spørreundersøkelsen svarte 17 prosent at det var umulig å skille. Dette kom også fram i noen av intervjuene: riktignok var det en vedtektsmessig forskjell, men i praksis fungerte de som ett organ.
En slik sammensmelting av de to organene var mest utbredt i små partier og da spesielt i små partier i små kommuner. Det er ikke overraskende, siden arbeidsdeling krever at man har nok folk til å bemanne de ulike organene. Mer overraskende var det kanskje at vi fortsatt fant spor av den gamle høyre–venstre-forskjellen: i partiene på venstresiden var partilagene mer involvert i kommunestyregruppenes arbeid.
Hva sier så denne undersøkelsen om lokaldemokratiet i Norge? Det er avhengig av hvordan man mener lokaldemokratiet bør fungere. At partilag er sterkt involvert i kommunestyregruppers arbeid, kan oppfattes negativt hvis idealet er at de folkevalgte skal lytte til velgerne i stedet for partiapparatet. Men for kommunepolitikerne er ikke nødvendigvis partilagets involvering en trussel mot deres handlefrihet. Tvert imot kan mange små kommunestyregrupper føle et behov for å diskutere vanskelige saker i et bredere forum. Slike utvidede forum blir uansett ikke så veldig brede, da tallet på aktive partimedlemmer er begrenset. Men i det minste kan partiorganisasjonen da fungere som en arena for innbyggere som ønsker å engasjere seg og i så måte fremme det demokratiske engasjementet i lokalpolitikken.
