Denne kronikken ble først publisert i Kommunal rapport 9. oktober 2023.
Utfallet av høstens lokalvalg blir av mange tolket som et utslag av rikspolitiske vinder. Regjeringspartiene Senterpartiet og Arbeiderpartiet gikk mest tilbake. Det er ikke urimelig å forstå dette som et utslag av regjeringsslitasje. Partiene har sittet med makten i en tid med høye strømpriser og økende priser i alminnelighet, og må som regjeringspartier ta ansvar for alt som går galt.
Går vi noen år tilbake i tid, var en utbredt oppfatning – også i forskningsmiljøer – at lokalvalg i stor grad gjenspeilte rikspolitikken. For eksempel diskuterte svenskene om de skulle gå over fra felles valgdag for riks- og lokalvalg til å holde valgene i ulike år, slik vi gjør det i Norge. De svenske utrederne reiste til Norge for å studere situasjonen her, og konkluderte i 2001 med at rikspolitikkens dominans over kommunepolitikken var omtrent like stor i Norge som i Sverige, til tross for ulike valgdager. Dermed var det lite å vinne på å skille valgdagene, mente de.
Denne konklusjonen var nok noe forhastet. Allerede i 1988 skrev Hilmar Rommetvedt boka Lokalvalg eller riksgallup?, der han konkluderte med at rikspolitikkens betydning ved lokalvalgene var overvurdert. Siden har studier av medienes valgkampdekning vist at lokalaviser gir god plass til lokale saker og kandidater. En systematisk kartlegging av velgernes oppfatninger kom til da Tor Bjørklund startet Lokalvalgsundersøkelsene i 1995. Data derfra viser at lokale forhold har blitt viktigere over tid. På spørsmål om hva som hadde størst betydning for valg av parti eller liste til kommunevalget, valgte 29 prosent svaralternativet «Lokale saker» i 1995. I 2019 var dette steget til 47 prosent. Legger vi til de åtte prosentene som svarte «Personer på listen», pekte litt over halvparten på lokale forhold som viktigst i 2019. Få svarte altså at listekandidatene hadde betydning for partivalget, men personfaktoren kommer til syne ved at 46 prosent ga personstemmer i 2019.
Lokalpolitikkens betydning vises også ved at rundt 20 prosent stemmer på ulike partier ved kommune- og fylkestingsvalg – et tall som har holdt seg ganske stabilt over tid. Også i samarbeidet etter valget spiller lokale forhold inn. Etter valget i 2019 valgte 120 kommuner en ordfører og en varaordfører fra hver sin rikspolitiske blokk.
Lokale forhold gjenspeiles likevel ikke i valgstatistikk på landsbasis. Ved hjelp av velgerundersøkelser viste mine forskerkolleger Johannes Bergh og Tor Bjørklund at omtrent like mange velgere skifter parti ved stortingsvalg og kommunevalg. I valgstatistikken der disse enkeltbevegelsene summeres opp, er derimot endringene større mellom to stortingsvalg enn mellom to kommunevalg. Grunnen er at velgerbevegelsene oftere går i samme retning ved stortingsvalg enn ved kommunevalg. Et parti kan kjempe for populære saker i én kommune, mens et annet parti kan tjene på lokale saker et annet sted. Slike lokale trender nuller hverandre ut når tall fra alle kommuner slås sammen, slik at bare de rikspolitiske trendene gjenstår.
Det tar tid før vi får resultater fra årets velgerundersøkelse, men resultatene på kommunenivå viser mange lokale variasjoner. Senterpartiet tapte mest i landet sett under ett, men kunne likevel glede seg over en god framgang i kommuner som for eksempel Smøla, Dovre og Lierne. Arbeiderpartiet hadde ingen grunn til å være tilfreds med resultatet på landsbasis, men gikk kraftig fram blant annet i Aure, Eidskog, Sogndal og Brønnøy. Arbeiderpartiets framgang i Stavanger – som var klart sterkere ved kommunevalget enn fylkestingsvalget – ble også lagt merke til.
Valgets vinner, Høyre, måtte på sin side tåle solid tilbakegang i Lyngdal, Flekkefjord, Tysnes og Rauma. Venstres framgang på landsbasis omfattet alt fra en framgang på 19,4 prosentpoeng i Kristiansund til en tilbakegang på 26,9 prosentpoeng i Stad.
Også lokale lister setter sitt preg på lokalvalgene. Selv om den samlede oppslutningen om lokale lister er beskjeden på landsbasis, er de viktige i en del kommuner. Et eksempel er Hamar, der By- og bygdelista beholdt posisjonen som største parti – selv om listas mangeårige ordfører Einar Busterud ikke tok gjenvalg. En noenlunde stabil samlet oppslutning på landsbasis dekker likevel over betydelig utskiftning i bestanden av lokale lister. Noen forsvinner, mens nye kommer til – som Sammen for Sørøya, som ble største parti i Hasvik.
Det er heller ikke vanskelig å finne eksempler på lokale saker som dominerer valgkampen i en kommune. Den uendelige dragkampen om Bybanen i Bergen ble opphav til både en lokal liste (Bergenslisten), en utstrakt bruk av slengerstemmer, og særdeles kompliserte byrådsforhandlinger etter valget. Langt fra riksmedienes søkelys ble fylkestingsvalget i Finnmark et valgskred for Nordkalottfolket, et parti med opphav i sametingspolitikken, mens også Samelista kom inn i fylkestinget. Slik har samepolitikken satt et tydeligere preg på fylkespolitikken i Finnmark.
Kort sagt: selv om det stemmer at rikspolitikken setter sitt preg på valgene i de mange kommunene, og at de samlede resultatene har rikspolitisk betydning, er lokalvalget virkelig også et genuint lokalvalg.
