Denne kronikken ble først publisert i Kommunal rapport 30. november 2023.
Det finnes mye forskning om tillit og mistillit til partier og politikere, også på lokalt nivå. Den vanlige framgangsmåten for å undersøke tillit er å be innbyggerne om å krysse av på spørsmål der svaralternativene er gitt av forskerne på forhånd. I en ny artikkel i tidsskriftet West European Politics har Marte Winsvold, Atle Haugsgjerd, Signe Bock Segaard og jeg forsøkt en annen tilnærming. Et utvalg med rundt 1000 innbyggere i Norge ble bedt om å beskrive grunner til tillit med egne ord. Halve utvalget ble spurt om hva som var viktig for at de skulle ha tillit til kommunepolitikere, og den andre halvparten ble spurt om hva som skapte mistillit til kommunepolitikere. Tanken var ikke å spørre om politiske synspunkter, men om hvilke egenskaper og handlinger som var tillitvekkende – eller vakte mistillit.
Mange ulike argumenter for hvorfor man kunne ha tillit eller mistillit til politikere ble trukket frem. Da vi sorterte svarene, skilte fire hovedgrupper seg likevel ut. En gruppe svar handlet om politikernes forutsigbarhet. Det handler om tydelighet og pålitelighet. Folk oppga at de hadde tillit til politikere som holder det de lover. Motsatt ble løftebrudd og vingling trukket fram som årsaker til mistillit.
En annen hovedgruppe svar gjaldt hvorvidt politikerne ble oppfattet som moralsk forpliktet til vervet sitt. Med andre ord: har de innbyggernes beste som rettesnor når de utøver sitt verv? Det som skapte tillit til lokalpolitikere, var om de handlet med innbyggernes beste for øyet. En kommunepolitiker skal ha gode intensjoner, god moral og gode holdninger, som for eksempel å kunne samarbeide på tvers av partier om kommunens felles interesser. Det som ble trukket fram som årsaker til mistillit, var ikke bare fravær av disse gode egenskapene. Grunner til mistillit var heller at man oppfattet politikerne som ute etter å fremme sine egne interesser, gjennom inhabilitet, kameraderi eller korrupsjon.
En tredje gruppe svar handlet om kommunepolitikernes kompetanse. Dette kunne dreie seg om kunnskap, erfaring eller intelligens, men også om gjennomføringsevne, langsiktig tenkning og evne til å gjøre politiske prioriteringer. Fravær av disse egenskapene ble nevnt som årsaker til mistillit.
Den fjerde kategorien dreide seg om politikernes lydhørhet. Mens de tre andre hovedgruppene beskrev personlige egenskaper ved politikerne, handler denne kategorien om forholdet mellom representant og velger. Å lytte til og ta hensyn til innbyggernes meninger skaper tillit. Å fjerne seg fra vanlige folk og se bort fra meningene deres ga opphav til mistillit.
Kan så denne forskningen være til nytte for lokalpolitikere som vil bygge tillit og hindre mistillit? Å gi noen konkrete råd er dessverre lettere sagt enn gjort. Vi kan riktignok peke på noen forhold, men det dreier seg om ganske opplagte ting – for eksempel at lokalpolitikere bør holde seg unna korrupsjon og andre lovbrudd. Videre kan vi si at habilitetsspørsmål, som har preget rikspolitikken det siste halvåret, bør være minst like viktige på lokalt nivå. Kommunepolitikere må jo – oftere enn rikspolitikere – ta stilling til enkeltsaker som berører enkelte innbyggeres interesser. Det viktige her er kanskje ikke habilitet i juridisk forstand, men om politikernes handlinger blir oppfattet som forsøk på å mele sin egen kake.
Et problem for politikere som vil skape tillit er at innbyggerne ikke er samstemte i spørsmålet om grunnlag for tillit og mistillit. Det som er viktig for en velger kan være mindre utslagsgivende for en annen. Noen av argumentene som trer fram i materialet vårt er dessuten direkte uforenlige: det som skaper tillit hos en velger kan skape mistillit hos en annen.
En avveining kan være valget mellom samarbeidsvilje og forutsigbarhet. For noen velgere, for eksempel, er det tillitvekkende å være klar, prinsippfast og stå fast på partiprogram og valgløfter. For en slik velger vil kompromissvilje framstå som løftebrudd, vingling og værhanepolitikk. For andre velgere, derimot, er det tillitvekkende å lytte, samarbeide og finne kompromisser til beste for innbyggerne. En slik velger kan se på prinsippfasthet som å ri partipolitiske kjepphester.
En annen avveining setter lydhørhet opp mot langsiktig tenkning. Noen trekker fram det å lytte til velgerne som det viktigste for tillit, mens andre avskriver lydhøre politikere som populister som snur kappen etter vinden.
Med andre ord kan det virke som en umulig oppgave for en politiker å bygge tillit i hele velgerskaren. Men kanskje det ikke gjør så mye. Høyest mulig tillit er neppe noe mål vi bør strekke oss etter. Vi bør unngå en politikerforakt som bare bygger på inngrodd motvilje, men ukritisk tillit er heller ikke godt for demokratiet. Idealet er heller kritiske velgere som vurderer det politikerne gjør, roser det som gjøres bra og kritiserer feil og mangler.
