Denne kronikken ble først publisert i Kommunal rapport 4. mai 2023.
Lokale lister fungerer på mange måter akkurat som de etablerte partienes lokallag, med samme organisasjonsform og aktiviteter. Begge gir innbyggerne en mulighet til å engasjere seg lokalpolitisk ut over å stemme ved valg. Forskjellen er at partienes lokale ledd tilhører en større organisasjon. Dermed får partilagene tilgang til administrativ og praktisk støtte, og innbyggerne får en kanal til å engasjere seg også i rikspolitiske saker.
Lokale lister kan på sin side ta opp saker som de nasjonale partiene ikke fanger opp, fungere som alternative stemmer og uttrykke det genuint lokale i lokaldemokratiet. De etableres gjerne med bakgrunn i et sterkt engasjement, men uten en større organisasjon kan de bli mer sårbare og mindre stabile over tid. Selv om mange av oppgavene er de samme, er rammebetingelsene for partier og lokale lister forskjellige. Partier kan registrere seg i partiregisteret, noe som gir tilgang til statsstøtte og forenkler arbeidet med å stille valglister. I praksis er dette ikke mulig for lokale lister. I en kommende artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift stiller Vibeke Wøien Hansen, Hilmar Mjelde, Signe Bock Segaard og jeg spørsmål ved denne forskjellsbehandlingen.
Både partier og lister får offentlig støtte til sine kommunestyregrupper. Statlig støtte til partiorganisasjonene - inkludert spesifikke tilskudd til organisasjonsledd i kommuner og fylker - gis derimot bare til partier som er registrert i Partiregisteret (partilovens § 1). For å bli registrert kreves 5.000 underskrifter. Dette er vanskelig for lokale lister i små kommuner, og kan bli enda vanskeligere: I et lovforslag som nå er til behandling i Stortinget, foreslår Kommunal- og distriktsdepartementet å øke kravet til 10.000 underskrifter.
Selv om en lokal liste skulle klare å samle inn mange nok underskrifter, ville registreringen bli kortvarig. Et parti blir automatisk avregistrert hvis det ikke stiller liste ved to påfølgende stortingsvalg (partilovens § 5). Det er ikke noe problem for partier med rikspolitiske ambisjoner, men stortingsvalg inngår ikke i lokale listers formål. Til gjengjeld har lokale lister heller ingen plikt til å rapportere inn regnskapsopplysninger, fordi denne bare gjelder for registrerte partier. Betydningen av rapporteringsplikt skal ikke overdrives, siden partiledd med en samlet årlig inntekt på under 12.000 kroner, etter fradrag av all offentlig støtte, bare har en forenklet rapporteringsplikt. Noen lister ønsker kanskje å unngå rapportering og vil dermed ikke søke økonomisk støtte dersom den ikke monner, men dette valget har de i praksis ikke i dag.
Statusen som registrert parti gir også andre praktiske fordeler. Hver gang ikke-registrerte partier og lister stiller til kommunevalg, må de samle inn et antall underskrifter som tilsvarer 2 prosent av de stemmeberettigede i kommunen (men aldri færre enn antall kommunestyrerepresentanter, og 300 personer er uansett nok), ifølge valglovens § 6-3. Departementet foreslår nå å redusere kravet til 1 prosent, men samtidig fjerne den øvre grensen på 300. Det betyr at kravet skjerpes i kommuner med over 30.000 stemmeberettigede, og lettes i andre kommuner. Går vi til Danmark, Finland og Sverige, kreves færre underskrifter - høyst 150 - for å stille til kommunevalg. Hva ville skje hvis lokale lister fikk en reell mulighet til å partiregistrere seg? Det ville neppe svekke de lokale listenes mulighet til å utgjøre et alternativ. Bedre økonomiske vilkår og mindre arbeid med å samle underskrifter kan tenkes å føre til flere lokale lister. Det kan føre til mer fragmentering av kommunestyrene. På den andre siden kan registrering sette listene i stand til å bli et mer stabilt innslag i kommunens lokale partisystem, og dermed fremme lokalpolitisk stabilitet.
Vi legger likevel størst vekt på de prinsipielle argumentene. For det første er et formål med registrering og medfølgende rapporteringsplikt «å motvirke korrupsjon og uønskede bindinger ved at det er åpenhet om finansieringen av de politiske partienes virksomhet» (partilovens § 1). Dette hensynet burde i like stor grad gjelde for lokale lister, når lister og partier i utgangspunktet tar på seg de samme demokratiske oppgaver og roller i lokalpolitikken. Det er en forholdsvis utbredt oppfatning i befolkningen at korrupsjon og smøring finnes i norske kommuner. Like regler og lover i lokalpolitikken vil både kunne bevisstgjøre aktørene og imøtegå skepsis i befolkningen.
For det andre er det et tankekors at kriteriene for å opprettholde en partiregistrering er knyttet til å stille liste ved stortingsvalg, og ikke til listestilling ved lokalvalg. Man kan spørre seg hvorfor de to valgene behandles ulikt. Kravet om 5.000 underskrifter - foreslått økt til 10.000 - understreker at kriteriene er på nasjonale partiers premisser, utformet med rikspolitikken som norm, mens lokalpolitikken ikke behandles på sine egne premisser.
Dermed belønnes ikke de lokale listene for den demokratisk-representative funksjonen de har lokalt. Er tiden moden for en ny diskusjon om kriteriene for partiregistrering, og dermed spillereglene for lokale partier og lister?
