Var opprettelsen av EU en ny begynnelse for de europeiske kolonimaktene? Eller kan vi forstå EUs politikk som en videreføring (med andre midler) av kontinentets koloniale interesser? Dette er spørsmål som historikeren Mathias Hatleskog Tjønn har jobbet med, og perspektiver han vil ta med seg inn i migrasjonsforskningen hos ISF.
– Jeg har tidligere vært interessert i hvordan kolonihistorien har formet migrasjonspolitikken i Europa. Nå ønsker jeg å rette blikket mot Norge. I kjølvannet av den såkalte «flyktningkrisen» i 2015 ser vi at den samme gradvise stringensen som har preget andre europeiske land, og behovet for å kontrollere migrasjon, øker også her, forklarer Mathias
Fra musiker til historiker
Mathias sitt virke som forsker følger en karriere som musiker. Etter å ha studert ved Berklee School of Music, jobbet Mathias i New York som musikkjournalist, komponist for film- og TV og som musiker og låtskriver i bandet Racing Heart. I 2016 flyttet han tilbake til Oslo, etter tretten år i utlandet.
– Jeg hadde lyst til å gjøre noe i tillegg til musikken, noe som så ut mot samfunnet snarere enn inn mot eget følelsesliv. Jeg tenkte på hva jeg hadde gjort tidligere i livet, og kom på bachelorgraden min i historie fra over ti år tidligere. Jeg ville gjerne finne en måte å vinkle historieinteressen mot nåtiden. Da kom tanken på migrasjonstudier.
I løpet av bachelorstudiene hadde Mathias interessert seg for det atlantiske systemet og trekanthandelen. På masterprogrammet Modern International and Transnational History på Universitetet i Oslo fikk han muligheten til å videreføre interessen sin for kolonihistorie, og å rette den mot aktuelle problemstillinger, slik som migrasjonsituasjonen i Middelhavet.
Libya og Italia
Særlig interesserte Mathias seg for hvordan europeisk kolonihistorie preger samarbeidsavtaler som inngås mellom EU-stater og deres tidligere kolonier.
– Masteroppgaven min undersøkte spesifikt hvordan kolonihistorien mellom Italia og Libya hadde formet deres økonomiske samhandling, og hvordan dette igjen gjorde seg gjeldende i migrasjonspolitikken.
I 2017 inngikk Libya en avtale med Italia og EU som blant annet skulle regulere migrasjon mellom landene. Italia ble en slags spydspiss for EUs overordnete strategi for migrasjon, blant annet gjennom Frontex (den felleseuropeiske grensemyndigheten), de ulike sjøoperasjonene i Middelhavet, samt trening og finansiering av den libyske kystvakten. I oppgaven sin tar Mathias for seg perioden fra 1911, da Italia koloniserte Libya, frem til undertegnelsen av avtalen med EU, litt over hundre år senere.
– Jeg argumenterer for at avtalerammeverket er utformet på en måte der historie og kolonihistorie har blitt brukt som et springbrett for å snakke om andre ting, som for eksempel migrasjonskontroll.
Ifølge Mathias var det minst tre hovedinteresser som var i spill: Libyas ønske om oppreisning og beklagelse, de økonomiske interessene til olje- og gassindustrien og Italias behov for å regulere migrasjon fra Nord-Afrika.
– Disse interessene ble brakt sammen i en vennskapsavtale der Italia ga en taktisk beklagelse, og lovet erstatning, men der erstatningen skulle gå til utbedring av olje- og gassinfrastruktur, som, beleilig nok, også kunne brukes til å patruljere grensene. Avtalen var en forlengelse av måten italiensk oljeindustri helt siden kolonitiden har forvaltet sin privilegerte posisjon i Libya. Og dette, vil jeg argumentere for, kan være paradigmatisk for hvordan EU får gjennomslag for sine interesser i tidligere kolonistater, sier Mathias.
Migrasjonsforskning på ISF
Mathias skrev oppgaven sin på PRIO og fortsatte å jobbe der som forskningsassistent. Nå skal han begynne som stipendiat i prosjektet Deporting Foreigners: Contested Norms in International Practice (NORMS). Det er et prosjekt som sammenligner hvilken praksis som ligger til grunn for hvordan Norge og Sverige returnerer migranter som har fått avslag på asylsøknadene sine.
– Det store spranget for meg er å gå fra historie til sosiologi. Nå skal jeg primært forholde meg til intervjuer av politikere og byråkrater. Jeg vil finne ut av hvilke normer som det dras veksel på i utarbeidelsen, behandlingen og gjennomføringen av retur av avviste asylsøkere og migranter. Jeg vil også se på hvilke normer som mobiliseres, for og imot retur, i det offentlige ordskiftet, forklarer han.
Mathias håper også bidra med noe av sin ekspertise om Italias og EUs migrasjonspolitikk og avtalerammeverk.
– Dette er i utgangspunktet en komparativ studie som tar for seg ulik praksis i Norge og Sverige, men jeg tror at det kan være interessant å ta med et tredje land: Italia. Både fordi Italia har vært viktig i EUs migrasjonspolitikk, og fordi Italia, i likhet med Norge, historisk sett ser på seg selv som et land som folk migrerer fra heller enn til.
Vi ønsker Mathias velkommen til ISF!
