Har andelen fagorganiserte på en arbeidsplass noe å si for om unge nyansatte velger å organisere seg? Bidrar pensjonssystemet til å omfordele mellom grupper med høye og lave inntekter? Hvor godt bemannet er egentlig norske sykehjem og hjemmesykepleie? Og er det en god ide å innføre en borgerlønn «light» i Norge?
Dette, og mer til, kan du få svar på ved å lese årets andre utgave av Søkelys på arbeidslivet. Alt innholdet er åpent tilgjengelig hos Idunn.
Organiseringsgraden på arbeidsplassen påvirker unge
I artikkelen Fagorganisering blant unge nyansatte – hva betyr «et kollektivt trykk»? viser Kristine Nergaard og Elin Svarstad at organisasjonsgraden på arbeidsplassen har betydning for om unge nyansatte velger å organisere seg.
Unge arbeidstakere organiserer seg oftere hvis de begynner på en arbeidsplass der det er vanlig å være organisert, enn hvis de begynner på en arbeidsplass der organisasjonsgraden er lavere. Mønsteret var ganske stabilt i den perioden som studeres, nemlig 2006-07 til 2016-17, og det gjelder både i offentlig og privat sektor. Samtidig er det langt flere arbeidsplasser i offentlig enn i privat sektor som har en høy organisasjonsgrad.
Ulike fordelingsvirkninger i pensjonssystemet
Pensjonssystemet i Norge har blitt betydelig endret på 2000-tallet, med store omlegginger av både folketrygdens alderspensjon, tjenestepensjonsordningene og AFP. I artikkelen Vinneren tar alt? Fordelingsvirkninger av det nye norske pensjonssystemet diskuterer Anne Skevik Grødem de samlede fordelingsvirkningene av de tre delsystemene, mellom menn og kvinner og mellom grupper med høye og lave inntekter.
Fordelingsvirkningene av det samlede systemet er mindre utjevnende enn folketrygden alene. Folketrygden inneholder flere mekanismer som omfordeler fra høye til lave inntekter, men høyinntektsgrupper kompenseres ofte gjennom gode tjenestepensjonsordninger. AFP har en fordelingsprofil som ligner den vi finner i folketrygden, men mange arbeidstakere omfattes ikke av AFP. Dessuten kan man miste opparbeidede rettigheter i denne ordningen.
Verdighet sent i karrieren
I artikkelen Senkarrieren som verdighetsprosjekt undersøker Inger Marie Bakke og Liv Johanne Solheim hvordan kvinner i universitets- og høgskolesektoren opplever den siste fasen av arbeidslivet og hvordan de samhandler med sine ledere.
De finner at eldre kvinner i akademia ser på seg selv som en ressurs med stor arbeidsevne og arbeidslyst. De opplever imidlertid å møte liten interesse fra sine ledere, og at utdanningsinstitusjonen der de jobber ikke har noe organisert opplegg for å ta vare på eldre arbeidstakeres kompetanse og kapasitet. Kvinnene er usikre på om den kompetansen de har bygget opp gjennom et langt arbeidsliv, blir verdsatt. Avslutningen av yrkeskarrieren blir et verdighetsprosjekt for den enkelte.
Manglende forankring og ressurser i NAV for personer med utviklingshemming
Personer med utviklingshemming deltar i liten grad på det ordinære arbeidsmarkedet i Norge. I artikkelen Hvorfor jobber ikke flere utviklingshemmede i arbeidsmarkedstiltaket «Varig tilrettelagt arbeid i ordinær virksomhet» (VTAO)? diskuterer Hege Gjertsen hvorfor dette tiltaket, som har hatt som formål å øke arbeidsdeltakelsen for personer med utviklingshemming, er så lite brukt.
Hun har intervjuet Nav-veiledere, og deres svar viser at tiltaket ikke var godt nok forankret hos Nav. Betydningen av, og innholdet i tiltaket ble derfor ikke godt nok formidlet til dem som skulle iverksette ordningen. En annen forklaring er at det finnes for lite ressurser til å bruke dette tiltaket, som innebærer at Nav selv må følge opp både arbeidstakere og arbeidsgivere. Flere av Nav-veilederne i studien uttrykker dessuten bekymring for hvordan utviklingshemmede vil klare seg på ordinære arbeidsplasser.
Økende mangel på sykepleiere i sykehjem og hjemmesykepleien
I artikkelen For få på jobb? Sykepleierbemanning i sykehjem og hjemmesykepleien spør Heidi Gautun i hvilken grad norske sykehjem og hjemmesykepleien er tilstrekkelig bemannet med sykepleiere. Hun oppsummerer relevant statistikk og forskning og viser at det er økende mangel på sykepleiere i disse tjenestene.
Mange kommuner har store problemer med å rekruttere nok sykepleiere. Dessuten faller omtrent 13 prosent av sykepleierårsverkene bort på grunn av lange fravær, og dette erstattes ofte med annet personell enn sykepleiere. Også mye korttidsfravær dekkes opp av andre grupper. Det er høy bruk av ufaglærte vikarer i sykehjem og hjemmesykepleien, noe som kan gå utover kvaliteten på tjenestene.
Skisse til borgerlønn «light»
Ideen om å utbetale en borgerlønn eller grunninntekt til alle innbyggere i et land har vært fremmet med jevne mellomrom opp gjennom historien, også i Norge. Den har vært fremmet fra både høyre- og venstresiden i det politisk spektrum, men har aldri fått riktig fotfeste.
I debattartikkelen Borgelønn «light». Skisse til en reform av det norske trygde- og skattesystemet presenterer Axel West Pedersen et konkret forslag til utforming av en partiell borgerlønn eller grunninntekt i Norge. Han foreslår en modell som består av en grunninntekt på 70 000 kr per år til alle voksne, som samordnes med det eksisterende trygdesystemet, kombinert med en forhøyet barnetrygd på 30 000 kroner per år, som kommer som et supplement til familiens andre inntekter.
Formålet er blant annet å redusere fattigdom blant barn uten å svekke foreldrenes arbeidsinsentiver, og å redusere inntekstulikhet og fattigdomsproblemer mer generelt.
Tilsvar om borgerlønn
I en kommentar til Pedersens debattartikkel utrykker Espen R. Moen og Christian Riis skepsis til Pedersens forslag. De argumenterer for at overføringer av inntekt fra høy- til lavinntektsgrupper kan oppnås mer effektivt gjennom justeringer i det eksisterende skattesystemet, noe som vil ha en lavere samfunnsøkonomisk kostnad enn å innføre en form for borgerlønn.
