Denne kronikken stod først på trykk i Kommunal Rapport.
Skal en tro KS' lokaldemokratiundersøkelse, så ikke bare trives politikerne med uenighet. I kommuner med store politiske forskjeller føler de at de får gjort mer nytte for seg og har større innflytelse. De vurderer også i større grad å fortsette med kommunepolitikk enn der de politiske forskjellene er små. Heller storm enn stille, altså.
Kikker man nærmere på kommunene der det rapporteres om bred enighet, får man fort en mistanke om at det ikke er den reelle enigheten som er problemet. De fleste liker å få gjennomslag for de sakene de synes er viktige.
Det er presset om enighet som får politikere til å mistrives. De velger å falle inn i folden når innvendinger blir avfeid uten diskusjon, og alternative forslag blir møtt med overbærenhet og sammenknepne lepper. Omkostningene ved å være uenig føles store.
Men hvordan oppstår dette presset? Hvorfor blir enigheten stor og forskjellene små når politikerne egentlig liker å være uenige? Tre forslag til forklaring følger.
1) Rommet for politisk uenighet blir mindre når økonomien er stram.
«Få det til å gå rundt», er et mantra i mange kommuner. Når det ikke er penger til annet enn det mest nødvendige, kan langtrukne diskusjoner om prioriteringer oppleves som spille av tid. Ansvarlige politikere med ordføreren i spissen forholder seg fornuftig, realistisk og løsningsorienterte. Meningsmotstandere kan fort bli gitt rollen som trassige barn.
Det krever et visst mot å stå opp mot de voksne, selv blant politikere. Da er det lettere å brenne inne med uenigheten sin og heller la frustrasjonen svi et lite hull lokaldemokratiundersøkelsen til KS.
For lite disiplin kan gjøre et kommunestyre handlingslammet. Men med for mye fornuftig enighet forsvinner motivasjonen for å drive med politikk.
2) Den politiske organiseringen gir lite rom for uenighet.
Politisk uenighet ligger til grunn for måten folket velger representanter på. Man stemmer på det ene partiet og ikke på det andre fordi de har ulike syn på hvilke saker som bør prioriteres og hva som er gode løsninger.
Ved valg er det altså politisk uenighet som gjelder. Etter valget, derimot, når representantene har inntatt plassene sine i kommunestyret, er det enighet som er marsjordren.
I formannskapsmodellen, som de fleste kommuner er organisert etter, er arbeidet i komiteer og utvalg organisert på tvers av partiskillelinjene. En slik organisering legger opp til at politikerne skal diskutere seg fram til enighet. Det er bra, fordi det produserer løsninger som mange kan stille seg bak. Men det kan også være frustrerende, fordi forskjellene og konfliktene som politikerne tross alt ble valgt inn på, som velgerne forventer at de skal fronte og som ikke minst er viktige for politikerne selv, forsvinner.
3) Et konsensusideal har sneket seg inn i norske kommunestyrer.
Ideen om konsensus er ideen om at hvis vi snakker sammen, finner vi en løsning alle kan være enige i, og den er bedre enn løsningene partiene satt med hver for seg.
Ofte finnes imidlertid ikke en slik løsning - rett og slett fordi politikere er grunnleggende uenige om hva som er viktig og bør prioriteres. Noen mener valgfrihet er viktigere enn likhet, andre mener likhet er viktigst. Noen mener man bør verne villrein og hekkende fugler, andre mener man bør prioritere effektiv scootertransport.
I slike tilfeller er et kompromiss den eneste måten å få fattet en beslutning på. Alle gir litt, og alle får litt. De som vant valget, får mest. I praksis er det stort sett dette som skjer i norske kommunestyrer, og norske politikere er gode på kompromisser.
Det kan likevel være riktig og viktig å opprettholde uenigheten som var der i utgangspunktet. Ja, vi ble enige, men vi er ikke enige. Det er demokratisk riktig fordi politikerne representerer befolkningsgrupper med ulike syn på hva som er viktige saker og gode løsninger. Det er motivasjonsmessig viktig fordi sterke og klare meninger er bensinen mange politikere går på.
Et kompromiss trenger ikke være en konsensus. Man ser framover og gjør det beste ut av situasjonen, men man er fremdeles uenig.
Slipp uenigheten inn
Funnene fra KS' lokaldemokratiundersøkelse støttes av forskning fra arbeidslivet. Høytpresterende, innovative team kjennetegnes av at alle tør si hva de tenker, og at de anerkjenner uenighet som redskap for innsikt og utvikling. Overført til kommunestyret skulle dette bety: Slipp uenigheten inn, slipp den løs, omfavn den og bruk den til noe nyttig!
Avslutningsvis, hvis noen skulle lure: Lokalpolitikere liker å være uenige, men de liker ikke å krangle. Her minner de om folk flest.
Politikere som rapporterer om personkonflikter, utfrysing og dårlig stemning, trives dårligere og gir seg gjerne etter én periode. Det er saklig, respektfull politisk uenighet som får politikere til å tikke, og som gjør jobben meningsfull og morsom.
