Hvert år blir omkring en halv million internasjonale migranter pålagt retur fra Schengenområdet, men ifølge tilgjengelig statistikk er andelen som faktisk returnerer svært lav. For statsborgere fra opprinnelsesland utenfor Europa har den i senere år vært under 20 prosent. Disse tallene fra Revisjonsretten, EUs kontrollorgan, har på nytt aktualisert betydningen av en velfungerende returpolitikk og belyst hvor utfordrende det er å gjennomføre den i praksis.
En forutsetning for retur er et godt samarbeid med opprinnelseslandets myndigheter. Som regel må ambassaden fra dette landet bekrefte migrantens nasjonalitet og utstede reisedokumenter før retur lar seg gjennomføre.
– Å returnere migranter uten oppholdstillatelse fordrer at man vet hvor de er, men også hvem de er, og at man får det bekreftet fra opprinnelseslandets myndigheter. Dermed handler en velfungerende returpolitikk ikke bare om administrativ kapasitet og logistikk, men også om ID-arbeid og diplomati, forteller ISF-forsker Erlend Paasche. Han leder forskningsprosjektet NORMS, finansiert av Norges Forskningsråd og UTENRIKS-programmet, som tar for seg internasjonalt returarbeid.
Viktig inntektskilde
Paasche ble invitert til UDIs ambassadeseminar i oktober for å presentere forskningsprosjektet og diskutere temaet med sentrale aktører på returfeltet. Blant deltakerne var representanter på høyt nivå fra politiet og UDI, utenlandske ambassadører i Norge, ambassadepersonell fra norske ambassader i utlandet, samt lederen for EU-avdelingen til Den internasjonale organisasjon for migrasjon (IOM), FNs migrasjonsbyrå.
Paasche forklarer at spørsmålet om retur er politisk følsomt i landene som migrantene skal sendes tilbake til, blant annet fordi emigranter som sender penger hjem er en viktig inntektskilde for opprinnelsesland. EU-kommisjonen har derfor, over lengre tid, beveget seg mot mer uformelle returavtaler, tilbudt insentiver for samarbeid, og til en viss grad truet land som oppfattes som lite samarbeidsvillige med sanksjoner.
Ikke bare interesser og makt
NORMS-prosjektet tar en annen tilnærming. Det utforsker ikke bare interessene og maktmidlene til de ulike aktørene, men søker å forstå disse i lys av de mange og motstridende normene som finnes i dette feltet. Disse normene – forstått som spillereglene for hva som er akseptable handlinger – kan være en avgjørende del av det internasjonale returarbeidet, mener Paasche.
– Normene som styrer returfeltet er ikke universelle. Hvordan oppfattes retur, og Europas tilnærming til det, blant de som jobber med tilbaketakelse av egne statsborgere i opprinnelsesland, i ulike ledd og i ulike departementer og etater? I hvilken grad reguleres feltet av ulike syn på returpolitikkens legitimitet? Det er viktig kunnskap som krever at man lytter like godt til begge parter, utdyper Paasche.
Interesse fra folk på feltet
På seminaret presenterte Paasche prosjektet og skisserte opp noen faglige perspektiv på returpolitikk, før han deltok i en paneldebatt med to ambassadører og sjefen for IOM Europa.
– Det var en ære å bli invitert, og en fantastisk mulighet til å møte mange av de vi ønsker å snakke med og lære mer av i løpet av de fire neste årene, understreker han.
Kontakt med interessentgrupper er en viktig del av prosjektet, og Paasche fremhever særlig muligheten til å diskutere med ambassadeansatte som verdifull under seminaret.
– Jeg fikk også flere invitasjoner fra de i salen til å presentere forskningen min i andre sammenhenger. Det er godt å se at de som jobber i dette feltet finner NORMS-prosjektet relevant, sier Paasche.
