Denne kronikken ble først publisert i Kommunal Rapport
Våren 2016 ble det norske lokale selvstyret grunnlovsfestet, men kommunalt selvstyre som prinsipp, ble knesatt allerede med formannskapslovene av 1837. Etter nesten 200 år er det lett å tenke at selvbestemmelse sitter i ryggmargen: Selvfølgelig skal vi som bor i en kommune, bestemme hvordan våre felles lokale ressurser skal forvaltes!
For hvem kunne tenke seg en samfunnsordning uten lokalt selvstyre? Svaret er 45 prosent.
Nesten halvparten av norske velgere mener at det lokale folkestyret ikke er så viktig, bare de offentlige tjenestene blir opprettholdt. Andelen har vært noenlunde stabil siden første gang den ble målt, i Lokalvalgsundersøkelsen i 1999.
Argumenter for sentralisering og selvstyre
Det finnes gode grunner til å sentralisere politiske beslutninger. Nasjonalt bestemt politikk kan bidra til likhet i tjenestetilbud, gi mulighet for effektiv koordinering av tiltak og være nødvendig for å fatte lokalt upopulære beslutninger.
På den andre siden finnes det gode grunner for et sterkt lokalt selvstyre. Jeg nevner i fleng: Lokalt bestemt politikk lar dem som blir direkte berørt av vedtak, få mer innflytelse, gjør det lettere for folk å påvirke politiske prosesser og muliggjør lokalt tilpasset politikk.
Partiene er uenige om selvstyre
Om man foretrekker ett eller flere styringsnivåer, kan altså være et spørsmål om hvilke hensyn man synes bør veie tyngst; likhet og koordinering eller medbestemmelse og lokal tilpasning.
Her er de politiske partiene uenige, og oppslutningen om lokalt selvstyre avspeiles i stemmegivningen. De som ikke synes det er så farlig med lokalt selvstyre stemmer på partier til høyre, mens de som mener lokalt selvstyre er viktig stemmer på partier til venstre (inklusive partiet Venstre).
En liten kuriositet i dette tallmaterialet er at Senterpartiets velgere ikke er spesielt opptatt av lokaldemokrati: 43 prosent av Sp-velgerne mener man godt kan klare seg uten lokalt selvstyre, så lenge de offentlige tjenestene blir opprettholdt.
Lokalt selvstyre er viktigst for dem som føler seg kompetente
Politisk uenighet forteller imidlertid ikke hele historien om støtten til det lokale selvstyret i Norge. Når man undersøker hvordan oppslutningen om lokaldemokratiet fordeler seg i befolkningen, er det ett forhold som peker seg ut som suverent viktigst: Hva en tenker om egne politiske evner.
Blant dem som synes kommunepolitikken er lett å forstå, og selv føler seg godt kvalifisert for å delta, er andelen som synes at lokalt selvstyre er viktig, mer enn 20 prosentpoeng høyere enn blant dem som synes kommunepolitikk er innviklet og ikke føler seg kvalifisert til å delta.
Mekanismen her er kanskje at mestring gir oppslutning. Man ser relevansen av og slutter opp om ting man forstår og har innsikt i. Motsatt er det er lett å ta avstand fra det man synes er vanskelig, eller opplever at man ikke får til. «Jeg skjønner meg ikke på kommunepolitikk, og jeg synes ikke det er noe viktig heller.»
Ikke solid oppslutning om lokalt selvstyre
Oppslutning om lokalt selvstyre ser ellers ut til først og fremst å være knyttet til individuelle holdninger og kjennetegn, som hvilket parti man er enig med og politisk selvtillit.
Man kunne tenkt seg at de som bodde i veldrevne kommuner var mer begeistret for lokalt folkestyre enn de som bodde i vanskjøttede kommuner. Men det er ingen systematisk variasjon mellom kommuner - bare innad i kommuner, mellom venstreorienterte og høyreorienterte velgere og mellom dem med god og dårlig politisk selvtillit.
Hva betyr dette?
For det første betyr det at oppslutningen om det lokale selvstyret ikke er særlig solid. Nesten halvparten av velgerne ville sovet godt om natten selv om viktige kommunale oppgaver ble overført til staten.
Dette betyr igjen at skal vi opprettholde det lokale selvstyrets legitimitet, må vi jobbe for å vise folk at lokaldemokratiet er viktig og relevant, og at det faktisk gir bedre tilpasset politikk og mer innflytelse til den enkelte.
Demokratisk lagdeling
For det andre vitner det om en demokratisk lagdeling i samfunnet. Det finnes en nokså stor gruppe med mennesker som mener lokaldemokrati er irrelevant, komplisert og ikke for dem. Nokså mange av disse stemmer naturlig nok ikke ved valg. De deltar heller ikke politisk utenom valg, og de har lavere tillit og større mistro til lokalpolitikerne i kommunen sin.
Her har vi altså å gjøre med en form for demokratisk utenforskap som gir seg uttrykk i manglende deltakelse, manglende tro på egne evner og manglende oppslutning om demokratiske institusjoner.
Avmaktsfølelse og mistillit i kombinasjon: Vi skjønner ikke, vi kan ikke, og politikerne er ikke til å stole på. Lett å tenke på velgergrunnlaget til Trump.
Varsku med innestemme
Så, er det grunn til å rope varsku? Kanskje med innestemme. Politisk begrunnet motstand mot lokalt selvstyre er bra og nødvendig, og at det er politisk uenighet om styringssystem er et demokratisk sunnhetstegn. Og en del av dem som svarer at det ikke er så farlig med lokalt selvstyre, har kanskje først og fremst tillit til at offentlige myndigheter ordner opp, uavhengig av hvor mange nivåer de har til rådighet.
Men så er det denne gjengen med lav politisk selvtillit og stor politisk mistillit. Jeg sier det igjen: Overfor dem er det viktig å vise at lokalpolitikk er forståelig, relevant og setter avtrykk i den virkelige verden.
