Sårbarhet er et stadig viktigere begrep i internasjonal flyktningpolitikk. I den norske flyktningpolitikken finnes det imidlertid ingen egen prosedyre for å identifisere migranters sårbarhet eller noen enhetlig politikk for å sikre rettighetene til de særlig sårbare migrantene. Det er konklusjonen i en ny forskningsrapport.
Det EU-finansierte forskningsprosjektet VULNER undersøker sårbarhetsgrepet både fra migrantenes eget perspektiv og i mottakerlandenes lovverk og praksis. I dag publiserer de norske prosjektdeltakerne sin første delrapport fra prosjektet. Rapporten undersøker hvilke ordninger som norske myndigheter har innført, gjennom lovverk og forvaltningspraksis, for å identifisere migranters sårbarhet.
– Vi håper at denne rapporten kan være et konstruktivt faktabidrag i debatten om hvordan sårbarhetsbegrepet forstås og brukes i flyktningpolitikken, sier ISF-forsker Hilde Lidén. Hun har skrevet rapporten sammen med Erlend Paasche, Jessica Schultz og Helene Wessmann.
Forskerne fremhever tre hovedpoenger fra rapporten:
1. Tilnærmingen til å identifisere flyktningers sårbarhet er fragmentert
Norge har ingen enhetlig politikk for flyktningers sårbarhet, men har nedfelt de lovmessige forpliktelsene overfor personer og grupper med særskilte behov i utlendingsloven. Forpliktelsene er også spesifisert i en rekke veiledere til bruk i forvaltningen. Dette sikrer lik praksis, samtidig som temaer som ikke er nevnt i veilederne, får mindre oppmerksomhet.
– Noen grupper, som for eksempel torturofre og funksjonshemmede, har fått mindre oppmerksomhet, utdyper Lidén.
Hun understreker også at den menneskerettslige tilnærmingen til spørsmålet gjør at ikke alle typer sårbarhet fanges opp, som for eksempel traumer på grunn av tidligere forfølgelse. Det kan også trengs mer bevissthet rundt at flere ulike sårbarhetsfaktorer kan virke gjensidig forsterkende.
– Vi anbefaler en mer helhetlig tilnærming til å vurdere sårbarhet og bedre koordinering av flyktningene som trenger særskilt oppfølging, forteller hun.
2. Prosedyrene og mottaksforholdene for flyktninger med særskilte behov er ikke tilstrekkelig tilrettelagt
Forskerne har også funnet svakheter i asylprosessen som rammer sårbare migranter særlig hardt. Det gjelder blant annet den begrensede adgangen til personlig høring i Utlendingsnemnda og den begrensede adgangen til juridisk hjelp.
– Utilstrekkelig juridisk bistand tidlig i asylprosessen kan få alvorlige konsekvenser hvis det fører til at søkernes rettigheter og sårbarhet ikke blir oppdaget eller at de identifiseres først senere i søkeprosessen, påpeker Lidén.
Hun fremhever også at de ordinære mottakene har begrenset kapasitet til å ivareta beboere med store oppfølgingsbehov, og at det ikke foreligger noe minstekrav for bostandard og bemanning på mottakene.
– Vi anbefaler blant annet å gi tilgang til fri rettshjelp tidlig i asylprosessen og at mottaksforholdene skal styrkes slik at sårbare personer får tilstrekkelig tilbud om helsehjelp og juridisk veiledning, fortsetter hun.
3. Vektleggingen av sårbarhet i asylvurderingene er kvalifisert, men også ujevn
I dagens norske praksis blir sårbarhet hovedsakelig vurdert under paragrafen «sterke menneskelige hensyn». Denne paragrafen gir forvaltningen et visst skjønn for å gi opphold til personer som ikke oppfyller kravene til flyktningstatus. Samtidig åpner behandling under denne paragrafen for at oppholdstillatelsen senere kan trekkes tilbake, og at vurderingene også blir underlagt innvandringspolitiske hensyn.
– Særlig når det gjelder saker hvor barns beste er en del av vurderingen, mener vi at det må gjøres en evaluering av systemet hvor barnets interesser kan settes til side av innvandringsregulerende hensyn, understreker Lidén.
Forskerne fremhever også at innstrammingene i asyl- og innvandringspolitikken de siste årene skaper nye former for sårbarhet, blant annet gjennom økt bruk av midlertidige oppholdstillatelser. Lidén peker på at det er dokumentert at slike midlertidige oppholdstillatelser forsterker usikkerhet og helseproblemer og begrenser mulighet for rask integrering.
– Vi anbefaler å vurdere løsninger som i større grad balanserer kontrollbehovet med ønsket om rask bosetting og integrering i lokalsamfunnet, sier Hilde Lidén.
