Du vil finne en lenke til disputasen her (sv.uio.no)
Professorer og andre fast vitenskapelig ansatte har en nøkkelrolle i universitetenes arbeid med å frembringe ny kunnskap og utdanne studenter. Det er hard kamp om disse stillingene, og de som får dem blir ofte sittende i dem frem til pensjonsalder. For universitetenes evne til å innfri sitt samfunnsoppdrag er det derfor av avgjørende viktighet at disse ansettelsene gjøres på riktig grunnlag.
Men hvordan rekrutteres egentlig de fast vitenskapelig ansatte? Er det de beste underviserne som tilbys jobb, eller stjerneforskere med lange publiseringslister? Og er det fagfeller eller universitetsledere som kontrollerer prosessene?
Det finnes få systematiske studier av disse spørsmålene. 17. desember disputerer imidlertid vår forsker Ingvild Reymert på sin doktoravhandling hvor hun kartlegger hvordan professorer ansettes i Norge, og sammenligner med prosessene i Sverige, Danmark, Nederland og England. Reymert baserer analysene sine på interne rekrutteringsdokumenter, intervjuer og en internasjonal spørreundersøkelse.
Her er fem hovedfunn fra avhandlingen:
1. Forskningskvalitet er viktigst, undervisning og formidling kommer i andre rekke
Kandidatenes egne forskningsresultater er fremdeles det viktigste kriteriet når forskere skal ansettes til faste vitenskapelig stillinger, viser Reymerts undersøkelse.
– Erfaring med undervisning har blitt noe viktigere for vurderingene over tid, men er fremdeles langt mindre relevant enn kandidatenes forskningsresultater, utdyper hun.
Forskningsformidling tillegges også begrenset vekt av ansettelseskomiteene. Én årsak som bidrar til dette er at flere utenlandske kandidaters formidlingserfaring er på et språk som ikke alle i evalueringskomiteen behersker.
2. Store fagforskjeller: Økonomene teller publikasjoner – fysikere vurderer relevant kompetanse
Reymert finner store forskjeller mellom hvordan ulike fagfelter vurderer sine kandidater. Økonomer vektlegger publiseringer i internasjonale topptidsskrifter når de vurderer kandidater for en stilling. Sosiologer foretar i større grad en egen faglig vurdering av kandidatenes innsendte arbeider. I de naturvitenskapelige fagene er utlysningstekstene langt smalere, og komiteene ser i større grad på om forskningsprofilen til kandidatene passer til den aktuelle stillingen.
– Vurderingene av forskningskvalitet er imidlertid ganske like i landene jeg har undersøkt, sier Reymert.
3. Antallet søkere øker betydelig, men det er også flere som trekker seg underveis i prosessen
Det har vært en kraftig økning i antallet søkere på norske førsteamanuensisstillinger, også når det gjelder antallet internasjonale søkere. Det har derfor blitt vanligere å opprette såkalte «silingskomiteer» for å redusere antallet kandidater som skal vurderes av de sakkyndige komiteene til en håndterlig mengde.
– Samtidig hender det oftere enn før at kandidaten som innstilles øverst takker nei når de får et jobbtilbud, forteller Reymert.
4. Ansettelsesprosesser har blitt mer strategiske og intervjukomiteen overstyrer oftere den sakkyndige komiteen
De vitenskapelige ansettelsesprosessene er ledet av fagmiljøene selv. Samtidig er de blitt mer strategisk styrt de siste årene. Flere institutter har utviklet langsiktige stillingsplaner som beskriver hvilken kompetanse det er strategisk viktig å sikre seg i årene framover. Det er derfor ikke bare en faglig vurdering, men også i økende grad en strategisk vurdering når forskere skal ansettes.
– Vi ser også at det har blitt mer vanlig at intervjukomiteen overstyrer den sakkyndig komiteen. Men også her er det store fagforskjeller: Dette er langt vanligere i naturvitenskap enn i samfunnsvitenskap, sier Reymert.
5. Tellekanter brukes som silingsverktøy, ikke som erstatning for fagfellevurdering
Bruk av såkalte tellekanter i akademia, hvor forskningskvaliteten vurderes etter antall publikasjoner i prestisjefylte tidsskrifter, er stadig gjenstand for debatt. Én bekymring er at et ensidig fokus på tellekanter kan gjøre forskere mer opptatt av å publisere i de mest anerkjente tidsskriftene enn av å løse de store forskningsspørsmålene.
Reymerts avhandling er en av få systematiske studier på bruken av tellekanter i ansettelsesprosesser. Den viser at tellekanter først og fremst blir brukt som en utsilingsmekanisme tidlig i ansettelsesprosessen, og i mindre grad i de faglige vurderingene av kandidatene. Reymert avdekker også store fagforskjeller i bruken av tellekanter. Denne typen indikatorer er blant annet langt vanligere i vurdering av kandidater i økonomi enn i fysikk.
– Bruken av tellekanter avhenger også av hvem som sitter i ansettelseskomiteene. Forskere med mange publiseringer bruker i større grad slike indikatorer når de vurderer kandidater, avslutter Ingvild Reymert.
