Ved det første stortingsvalget etter krigen bodde halvparten av befolkningen i distriktene og arbeidet i jordbruk eller industri. Få hadde høyere utdanning. 75 år senere bor de fleste velgerne i byer og tettsteder og arbeider i tjenesteytende yrker. Én av tre har utdanning fra universitet eller høyskole. Fjernsynet, som vokste frem som det dominerende politiske mediet i tiårene etter krigen, er nå utfordret av internett og sosiale medier.
Hvordan har norsk politikk endret seg i løpet av de 19 stortingsvalgene i denne perioden – og hva er mer eller mindre som før?
Dobbelt perspektiv
I den nye boka Valg og politikk siden 1945. Velgere, institusjoner og kritiske hendelser i norsk politisk historie forteller både forskere og politikere historien om norsk politikk etter krigen.
Forskerne analyserer blant annet hvordan velgernes holdninger og medienes rolle har utviklet seg, og hvilke endringer som har skjedd i sentrale institusjoner som Stortinget og partiene. Politikerne skriver om sentrale hendelser som dannelsen av Gro Harlem Brundtlands «kvinneregjering» og fremveksten av nye partier som Fremskrittspartiet og Miljøpartiet De Grønne.
– Slik gir denne boka en unik innsikt i endringene i norsk politikk, sett både med forskernes analytiske blikk og fra perspektivet til politikerne som har stått i sentrum for utviklingen, sier ISF-forsker Johannes Bergh. Sammen med ISF-kollega Atle Haugsgjerd og professor Rune Karlsen fra Universitetet i Oslo er han redaktør for boka, som er dedisert til valgforskningsnestor Bernt Aardal i anledning 70-årsdagen hans.
Åtte viktige endringsprosesser
Redaktørene fremhever åtte endringsprosesser som har skjedd i det norske samfunnet i løpet av disse tiårene:
- Norge er blitt mer urbanisert, med en befolkning hvor mer enn 80 prosent bor i byer eller tettsteder.
- Befolkningen er mer sekularisert, og koblingen mellom kirke og stat er svekket.
- Vi er blitt et rikere velferdssamfunn, med en endret yrkesstruktur og en mer omfattende velferdsstat.
- Det har skjedd en utdanningsrevolusjon, hvor andelen med høyere utdanning nå er større enn andelen med grunnskole som høyeste fullførte utdanning.
- Kvinner og menn er blitt mer likestilte, med blant annet en kraftig økning i kvinners yrkesdeltakelse og representasjon på politisk toppnivå.
- Befolkningen er blitt mer flerkulturell, med nesten 800 000 innvandrere fra alle deler av verden.
- Norge er blitt tettere integrert i et internasjonalt system med elementer av overnasjonalitet, selv om vi ikke er blitt medlemmer av EU.
- Vi har opplevd dyptgripende teknologiske endringer, også når det gjelder hvordan informasjon spres og nyheter konsumeres.
Mer liberale velgere
Professor Anders Todal Jensen viser i sitt bokkapittel om velgernes holdninger at disse endringsprosessene har gått parallelt med at velgernes holdninger på mange felter er blitt mer liberale. Det gjelder blant annet synet på homofili og på likestilling mellom kjønnene.
– I tillegg ser vi at oppslutningen i befolkningen om autoritære ledelsesprinsipper har sunket betraktelig siden 1950-tallet. Det må vel sies å være gledelig i en tid hvor mange demokratier opplever en oppblomstring av autoritære bevegelser, sier Bergh.
Hvilke saksfelter som velgerne fremhever som de viktigste har, ikke overraskende, også endret seg i perioden. På 1950-tallet var fortsatt spørsmål om gjenreisningen av landet høyt prioritert av mange. Når spørsmålet om EU-medlemskap har vært aktuelt, har det vært dominerende i valgkampen. Fra slutten av 1990-tallet var mange særlig opptatt av velferdsspørsmål knyttet til barn og familie, skole, helse og eldreomsorg.
– Ved de siste valgene ser vi at innvandring og klima har blitt viktige spørsmål for stadig flere. Samtidig har partilojaliteten blitt mindre, og avstanden mellom partienes velgere er redusert, utdyper Bergh.
Nært politisk perspektiv
I bokas siste del skriver noen av de siste tiårenes mest sentrale norske politikere om viktige hendelser og begivenheter hvor de selv har deltatt. Kjell Magne Bondevik trekker linjene mellom sentrumsregjeringene Korvald (1972–1973) og Bondevik (1997–2000), mens Kristin Clemet skriver om Kåre Willochs samarbeidsregjering på 1980-tallet. Tove Strand tar for seg Gro Harlem Brundtlands «kvinneregjering», hvor hun selv var sosialminister. Historien om EU-avstemningen i 1994 er tema for «nei-dronningen» Anne Engers kapittel.
De tre siste kapitlene skrevet fra politikerperspektiv handler om fremveksten av de tre varige, nye partiene i etterkrigstiden. Carl I. Hagen beskriver de lange linjene i Fremskrittspartiets historie, Rasmus Hansson skriver om MDGs politiske gjennombrudd, mens Lilla Sølhusvik har intervjuet Kristin Halvorsen om da SV gikk inn i regjering for første gang i 2005.
– Nærheten til politikken som formidles i disse kapitlene, utfyller de langsiktige analysene av velgere og institusjoner på en måte som til sammen gir et rikholdig bilde av den politiske utviklingen de siste tiårene, sier Johannes Bergh.
Se lanseringsseminaret for boka: Nye perspektiver på norsk politisk historie
