Saken om «oktoberbarna» og utstrakt bruk av midlertidig oppholdstillatelse for enslige mindreårige asylsøkere fortsetter. I går behandlet Stortinget to representantforslag av betydning for disse spørsmålene: Et forslag om å om å sikre en grundigere vurdering av barnets beste i asylsaker, og et annet om midlertidig stans i uttransport av asylsøkere til Afghanistan. Bruken av midlertidig oppholdstillatelse for enslige mindreårige asylsøkere mellom 16 og 18 år har økt. Nærmere halvparten av asylsøkerne i denne aldersgruppen fikk midlertidig opphold i 2017, mot 4 prosent i 2015. De fleste av dem er fra Afghanistan, og har fått pålegg om retur til internflukt i Kabul.
Stortinget ga i 2015 og 2016 regjeringen vide fullmakter til å stramme inn flyktningregelverket, og instruere Utlendingsnemnda (UNE) om hvordan sikkerhetssituasjonen i ulke land skal vurderes og hvordan lovbestemmelser skal tolkes. Et nytt signal var at internflukt i hjemlandet skal være førstevalg også for dem som trenger beskyttelse.
En flyktning skal altså sendes hjem fra Norge dersom vedkommende kan bosettes i en annen del av sitt eget land enn den vedkommende flyktet fra. Avslaget gis uten at rimeligheten av en slik retur vurderes i den enkelte sak. Hva slags forfølgelse søkeren har vært utsatt for, hva slags helseoppfølging denne trenger, eller hva som er vedkommendes situasjon ved retur vurderes ikke – heller ikke hvis saken gjelder et barn.
Barn på flukt er en særlig sårbar gruppe. Norge har lenge vært førende i å sikre barnerettslige prinsipper for sårbare barn. Dette er også nedfelt i utlendingsloven. Regelendringene bryter med dette. En gjennomgang NOAS har gjort av vedtak i asylsaker med enslige mindreårige asylsøkere viser at det bare ble gjort vurderinger av barnets beste i seks av 38 saker. Både barnekonvensjonen, som gjelder som norsk lov, og norsk regelverk pålegger forvaltningen å gjøre slike vurderinger skriftlig, og de skal begrunnes i vedtaket. NOAS-rapporten finner at vedtakene ikke er tatt ut fra en individuell helhetsvurdering, de preges av standardtekster og NOAS spør om det er gjort en tilstrekkelig rettslig vurdering i disse sakene.
NOAS’ gjennomgang av sakene viser til en rekke barnespesifikke former for forfølgelse som ikke har blitt vurdert tilstrekkelig. Dette gjelder rekruttering som barnesoldater, tvangsgifte og psykisk og fysisk vold. Over halvparten av de aktuelle søkerne har opplevd at nære familiemedlemmer har blitt drept, noe som gjør dem ekstra sårbare for rekruttering, utnytting og vold. Halvparten av ungdommene oppgir at de har vært utsatt for vold, og flere av dem fortalte også om seksuelle overgrep eller voldtektsforsøk. I flertallet av sakene lider ungdommene av psykiske helseproblemer. Bildet er gjenkjennelig fra min egen forskning på feltet.
Gjennomgangen viser at saksbehandlingen ikke bare mangler vurderinger av barnets beste, men også at man ikke identifiserer og anerkjenner barnespesifikke former for forfølgelse som grunnlag for å gi beskyttelse. Barn får dermed ikke like grundig asylbehandling som voksne. Dette gjelder også barn som kommer som asylsøkere sammen med familien. Norge er forpliktet til å følge opp asylsøkende barn utsatt for forfølgelse og menneskehandel på en måte som sikrer dem helseoppfølging og reintegrering i samfunnet. Dette skjer ikke ved dagens praksis. Tvert imot – den øker deres traumer og sårbarhet.
Arbeiderpartiet har foreslått å innføre sårbarhetskriterier for enslige mindreårige asylsøkere. Midlertidig opphold skal gis dersom de mindreårige henvises til internflukt, var under 16 år da de kom til Norge, har alvorlige helseproblemer, er sårbare fordi de har opplevd omsorgssvikt, har et særlig behov for stabilitet, har svak tilknytning til hjemlandet eller ikke har familie, nettverk og ressurser for å klare seg, eller vil ha en særlig krevende sosial og humanitær situasjon ved retur. Disse kriteriene vil være skjønnsmessige. Vil dette gi dem tilstrekkelig rettsvern? Selv om kriteriene som er satt opp er relevante, er min vurdering at dette likevel ikke er nok for å sikre rettighetene til disse barna.
En alternativ løsning er gjeninnføring av rimelighetsvilkåret ved behandling av asylsøknader, slik FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) har anbefalt. Dette vil øke kravene til en individuell og helhetlig vurdering av asylgrunnlaget, og vil kunne sikre at ikke bare enslige mindreårige asylsøkere, men også barn i familier får en tilstrekkelig vurdering av sin sak. Også disse barna kan være utsatt for barnespesifikke former for forfølgelse ved retur. Rimelighetsvilkåret i asylparagrafen vil også gi barn som utsettes for forfølgelse rettmessig status som flyktning, noe ikke sårbarhetskriterier som del av vurderingen av sterke menneskelige hensyn gir.
Å gjeninnføre rimelighetsvilkåret vil være en mer permanent løsning og i tråd med UNHCR og EUs forståelser av forpliktelsene i oppfølging av folkeretten og med prinsippene for norsk rettspraksis for øvrig.
Trykket i Klassekampen fredag 19. januar.
